Vidunderlige nye verden

 Tittel: Vidunderlige nye verden (org. Brave new world)

Forfatter: Aldous Huxley; oversatt av Georg Brochmann

ISBN: min utgave har ikke ISBN-nummer skrevet på seg; jeg tror jeg fant boken på et loppemarked en gang, men på tittelsiden står det: Forlagt av H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) Oslo 1952

Utgaven jeg har ser veldig kjedelig ut; og det eneste som står på den på utsiden er tittel og forfatter på ryggen av boken. Hadde jeg ikke hørt om den, og i tillegg hatt lyst til å lese den, så hadde den nok forsvunnet i det store dragsuget når jeg ryddet i bøkene mine for å kvitte meg med en del av dem.

Flaks at jeg beholdt den, for nå leste jeg den i forbindelse med at jeg er med i en lesesirkel – gleder meg til å diskutere boken. Jeg har forresten hørt at den er nyoversatt til norsk, men jeg har ikke hatt tid til å sjekke at det stemmer…

Det jeg har rukket er å lese ut boken. Jeg brukte lenger tid på den enn jeg forventet, men så var det litt uvant skrivemåte for min den.

Noe av det som var fascinerende med boken var hvor omhyggelig samfunnet ble beskrevet – og dermed også hvordan de levde. Det var en del ytterligheter for å si det sånn. Ikke akkurat kloning av mennesker, men det virket til å være begynnende tendenser til det.

Jeg ble utrolig lei av alt snakket om Soma hele tiden, men kondisjoneringen var merkelig interessant. Lurer på om den typen kondisjonering faktisk ville fungert i virkeligheten? Sånn jeg forstår det er det litt som hypnose og hjernevasking og alle syns det er helt greit.  Jeg for min del tenker at hjernevasking ikke er greit, og med Villmannen kommer det jo inn tanker som er litt ulike de andre.

Den ene sjefen som hadde et «hemmelig» bibliotek var også et merkverdig menneske. Han tenkte på et høyere nivå enn mange av de andre, og selv om han hadde andre tanker var det greit for ham å være der han var. Han likte ikke alt ved samfunnet, men virket til å mene at det var den beste versjonen de ville få, så da var det greit for ham.

Totalt sett syns jeg boken var helt ok, men jeg fikk ikke så mye ut av den at det gjorde noe. Likevel, jeg har en følelse av at jeg kommer til å endre litt mening når vi får diskutert boken i lesesirkelen; jeg tror dette kan bli en interessant diskusjon.

Misery

Tittel: Misery

Forfatter: Stephen King

ISBN: 0-450-41739-5

He discovered three things almost simultaneously, about ten days after having emerged from the dark cloud. The first was that Annie Wilkes had a great deal of Novril (she had, in fact, a great many drugs of all kinds). The second was that he was hooked on Novril. The third was that Annie Wilkes was dangerously crazy.

Det er noe med skrivingen til Stephen King, den griper tak i meg og slipper meg ikke før jeg er ferdig. Likevel brukte jeg lang tid på denne boka. Det er ikke den største boka, men den er stor nok – omtrent 370 sider. Det var ikke hovedgrunnen til at jeg brukte tid på den.

For det første ville jeg ikke bli ferdig for tidlig; jeg leste den til en lesesirkel og da liker jeg å avslutte boka ikke for lenge før vi skal diskutere den. Jeg vil jo ikke risikere å glemme for mye. For det andre så var boka ganske brutal.

Brutalitet i bøker har jeg vanligvis ikke særlig problemer med, men dette ble både livaktig og troverdig. At det finnes mennesker som både Annie og Paul. Annie er superfansen som «redder» favorittforfatteren Paul fra en bilulykke i snøværet. I stede for å ta ham med til et sykehus, tar hun ham med seg hjem for å hjelpe ham. I utgangspunktet kanskje ikke det værste – hun redder jo livet hans. Problemet er jo at beina til Paul er knust og han burde absolutt vært på et sykehus.

Nesten hele boka foregår i huset til Annie Wilkes hvor Paul stort sett bare er på et rom. Det er også noe av grunnen til at jeg blir imponert over at King klarer å holde interessen min gjennom hele boka. En skulle tro det var begrenset hva som kunne skje på et rom i et hus når den ene personen er så skadet at han knapt kan bevege seg. Riktignok er den andre personen fullstendig sprøyte gal og burde hatt masse hjelp helt fra hun var liten, men ikke alle får det de trenger til enhver tid.

Etterhvert som jeg leste så det ut som den forstyrrede personligheten til Annie noen ganger nesten smittet over på Paul. Jeg merket også en slags morbid fascinasjon med å lure på hvor langt Annie faktisk kom til å ta det. Hun ville jo bare lese mer om favorittkarakteren sin, men siden hun var såpass forstyrret var det ikke så lett å forholde seg til henne.

Jeg fikk ikke vært med på diskusjonen i lesesirkelen jeg er med i; noen ganger kommer livet i veien. De hadde også sett filmen som er basert på boka, og var enige om at boka var bedre.

*Posten inneholder reklamelinker – om du kjøper noe via lenken kan jeg få en liten prosent, men det er ingen ekstra kostnad for deg!

Kjære søndag

Denne helgen har jeg vært i konfirmasjon til tantebarnet mitt. Det er sjelden familien samles på den måten, så det føles litt ekstra hyggelig når det skjer. Selve dagen var i går, og det var strålende sol hele dagen. Dermed var jeg glad jeg hadde med meg en sommerkjole jeg kunne bytte til, for jeg følte litt at jeg smeltet i bunaden som var lånt av min farmor for denne dagen. Nå om dagen leser jeg på en perle av en bok jeg tar meg god tid med. Det er en bok som må nytes sakte for å få med alle nyansene og følelsene av det som skjer. Dagens smakebit kommer fra The slow regard of silent things* av Patrick Rothfuss.

Auri sat for a moment in the dark. It had been like this before sometimes. Not for a long time now, but she remembered. She had been sitting like this, empty as eggshell. Hollow and chest-heavy in the angry dark when she’d first heard him playing. Back before he’d given her her sweet new perfect name. A piece of sun that never left her. It was a bite of bread. A flower in her heart.

(*Affiliate link – om du kjøper noe etter å ha klikket på denne kan jeg motta provisjon – uten kostnad for deg)

Tusen strålende soler

Tittel: Tusen strålende soler

Forfatter: Khaled Hosseini; oversetter: Elisabet W. Middelthon

ISBN: 978-82-516-2338-4 (Schibsted forlag)

For en del år tilbake, når denne boken først kom ut, var det mye snakk om den. Det ble lange ventelister på bibliotekene og den solgte godt i butikkene. Den gangen var det ikke en type bok jeg kunne tenke meg å lese. Heller ikke i dag er det en bok jeg vanligvis ville plukket opp, men siden det var et valg til lesesirkelen jeg er med i, leste jeg den. Riktignok var jeg ikke ferdig med å lese den da jeg burde vært det, men jeg leste den ut i etterkant.

Jeg likte det den gjorde med å forklare de ulike menneskene, og forholdene alle (spesielt kvinnene) levde under. Hvordan samfunnet forandret seg så totalt bare på kort stund. Hvordan kvinnene ikke hadde noen verdi med mindre de giftet seg og fikk barn, helst gutter. Hvordan de prøvde å ta vare på hverandre, men ofte ble hindret av fordommer på den ene eller andre måten.

Boken bidro til at jeg, nok en gang, er takknemlig for at jeg er født når jeg er født, på stedet jeg er født. At kvinnesaker er kjempet og jeg dermed kan nyte godt av det. At jeg har en stemme, at jeg har en mulighet til å påvirke, ikke bare mitt eget liv, men også andres liv om jeg ønsker det.

Da vi diskuterte boken kom selvfølgelig kvinnesynet i boken opp, og det ble mye snakk om det og sammenligninger med hvordan det har vært i Norge i tidligere tider, hvordan det er nå, og hvordan det fremdeles er mange steder i verden.

Alle valg en gjør har konsekvenser, og Mariam bærer med seg sine valg og konsekvenser hele livet. Det er en type kvinne som er inspirerende, en viljesterk kvinne som kan virke kuet, men likevel har en iboende styrke.

Det er ikke lystig lesning, men det er bra lesning.

Juli-lesing

Juni ble en super lesemåned, så satser stort på at juli blir enda bedre 🙂

Nok en gang har jeg en lang liste over bøker jeg planlegger å lese denne måneden. Det blir litt av hvert: tegneserie, fantasy, spenning, vampyrer, dystopi, dramatikk, en klassiker og en fagbok. Jeg liker å være litt ambisiøs, så på denne lista er det hele 15 bøker (hadde egentlig tenkt å ha 16 sånn at det hadde blitt fire bøker i uka, liker runde tall…)

Andre ting jeg har planer om i juli er å spille rollespill, feire to bursdager (skulle ønske jeg var bedre på gavekjøping…) og en lesesirkel (derfor klassikeren Onkel Toms hytte). Det blir også tid til huset, grilling og kald øl, gåturer i skogen, venner og litt strand (jeg er generelt for pysete til bading – syns alltid vannet er for kaldt).

Jeg er nysgjerrig, hvilken av disse bøkene syns du jeg burde starte med å lese denne måneden? og har du lest noen av dem?

Klassiker til lesesirkelen

Tittel: Nineteen eighty-four/1984

Forfatter: George Orwell (Eric Arthur Blair)

En gang, for lenge siden, leste jeg denne boken på norsk. Nå har jeg lest den en gang til, men denne gangen på engelsk («måtte» lese den på grunn av lesesirkelen jeg er med i :p ). Jeg innså at selv om jeg leser mye på engelsk (hovedsaklig engelske ungdomsromaner), var denne engelske en smule annerledes enn det jeg er vant til. Det tok dermed lenger tid, og jeg forstod ikke alle ordene. Ups; men: jeg husket igjen mye av historien siden jeg hadde lest den før. Nok en innrømmelse: starten var tregere enn jeg husket, og slutten var både logisk og overraskende. Boken gjorde heller ikke så stort inntrykk på meg denne gangen – både på grunn av jeg ikke forstod alle ordene, men også fordi det var mye snakk om DLD (Datalagringsdirektivet) og overvåkning når jeg leste boken første gangen…

Jeg likte boken, men syns den viser et skremmende bilde av hva folk kan godta og gå med på. Hvor lite menneskene i boken er villig til å huske ting, til å stusse over ting som skjer og til rett og slett ikke å tenke selv. På den annen side, det var jo ikke akkurat trygt å tenke i den verdenen…

En siste tanke etter lesesirkelen hvor vi diskuterte boken; denne boken er perfekt for å diskutere! Vi kom inn på utrolig mange ulike temaer fordi vi alle hadde litt ulike vinkling på ting, noe som gjorde diskusjonene mange og varierte. Vi diskuterte verden sånn den er, vi diskuterte fremtiden, hvordan vi ser på utrolig mange ulike ting; mennesker, teknologi, religion, tro, samfunn, hierarki, klasseforskjeller, styresmakter, klima, fremtiden osv. Vi var innom så mange ulike temaer at jeg slutter oppramsingen her…

En ting er sikkert: dette er en perfekt bok for diskusjon! (og etter min mening en viktig bok fordi den viser hvor fort folk godtar hva som skjer og ikke gjør noe med det)

1Q84 bok 1

Tittel: 1Q84

Forfatter: Haruki Murakami; oversetter: Ika Kaminka

Forlag: Pax

 

Jeg har lest bok en til lesesirkelen jeg er med i, og jeg aner ikke hva jeg egentlig helt syns om den. En ting er sikkert, den var fasinerende. Om jeg likte den; det er et helt annet spørsmål (som jeg ikke kan svare på). Det er totalt tre bøker; om jeg kommer til å lese bok to og bok tre? vet ikke.

Både Aomame og Tengo var interessante karakterer; de hadde sin helt spesielle stemme (selv om Tengo noen ganger ble litt kjedelig). Siden jeg bare har lest bok en, mangler jeg fremdeles masse informasjon som sikkert kommer til å komme i bok to og tre. Jeg sitter med mange spørsmål som gjør meg forvirret; men gjør det egentlig noe? Trenger jeg egentlig svar på alt? Om jeg får svarene i de to neste bøkene, kommer jeg til å forstå svarene? Hva er virkeligheten i bok en? Hva er sant?

Tengo gjør noen valg i forhold til en roman han omskriver. Hvorfor klarer han ikke si hva han mener til redaktøren? Hvorfor går han med på alt som blir foreslått? Han er absolutt ikke en en-dimensjonal karakter, men jeg syns likevel det er vanskelig å bli kjent med ham.

Aomame har en ekstrajobb som er ganske spesiell. Det er enkelte ting som Aomame gjør som er godt forklart uten at det tar helt av (noen ting kommer i klartekst, mens andre ting bare hintes til).

I lesesirkelen ble det diskutert både Tengo og Aomame. Vi var vel alle litt enige i at Tengo ikke var den mest spennende karen, men at det likevel var noe ved ham. Aomame var jo noe for seg selv, og det var også den eldre damen hun jobbet litt for… To av de i lesesirkelen hadde fortsatt å lese bok to, og jeg tror nok at jeg også skal det (jeg må bare lese noen andre bøker først). Jeg liker lesesirkel-diskusjonene 🙂

Jeg vet foreløpig ikke når vi skal møtes neste gang, men jeg vet hvilken bok vi skal lese. Vi skal lese «The perks of being a wallflower» av Chbosky, eller «Fordelene ved å være veggpryd» som den heter på norsk. Denne er jo også filmatisert; så jeg kommer kanskje til å se filmen også (om jeg liker boken selvfølgelig).

Stardust

Tittel: Stardust

Forfatter: Neil Gaiman

Kilde: lånt på biblioteket

---

At the dawn of the Victorian era, life moves at a leisurely pace in the tiny town of Wall – named after the imposing stone barrier which separates it from a grassy meadow. Here in Wall, young Tristran Thorn has lost his heart to the beautiful Victoria Forester. But she is cold and distant, as distant as the star she and Tristran see fall from the sky one crisp October evening. For the coveted prize of Victoria’s hand, Tristran vows to retrieve the fallen star and deliver it to his beloved. It is an oath that propels him into a world that is dangerous and strange beyond imagining…

---

Denne boken har jeg hatt lyst til å lese lenge (og til å se filmen), og da passet det utrolig bra at lesesirkelen jeg er med i skulle lese denne. Hvordan jeg skal yte denne boken rettferdighet er jeg litt usikker på. Det var en herlig og søt bok. Jeg leste den på engelsk, men det var desverre noen ord jeg ikke kunne (og jeg var for lat til å slå de opp…), men jeg fikk jo med meg historien 🙂

Første inntrykk av denne boken var en fantasifull historie, men jeg følte at hovedpersonen, Tristran, var en smule flat. Han var helt opphengt i å få med seg stjernen hjem, men tenkte ikke over stjernens følelser om det å skulle bli brukt som en gave. De ulike karakterene vi møter gjennom boken, både de som hjelper Tristran og de som har egne mål i tankene, var morsomme å møte på. Det var selvfølgelig noen jeg likte bedre enn andre, for eksempel treet som hjelper Tristran.

Boken er en eventyrfortelling for voksne. I lesesirkelen var vi enige om at historien var god, og alle likte faktisk boken (noe som ikke skjer for alle bøkene…). Følte ikke det var mest å diskutere i denne boken. Det som kanskje kunne vært snakket om (og som ble tenkt på dagen etter) var stjernens betydning i historien; at hun representerte håp på ulike måter. Et annet ønske med boken var at den kunne gjerne snakket mer om disse brødrene; spesielt spøkelsesvariantene som satt i vognen.

Til neste lesesirkel skal vi lese Haruki Murakami: 1Q84 bok 1. Jeg har aldri lest noe av Murakami før, så er spent på det. Kommer jeg til å bli hekta og få lyst til å lese bok to og bok tre også?

Frost

Tittel: Frost

Forfatter: Roy Jacobsen

Forlag: Cappelen

Kilde: lånt på biblioteket

Dette er den første boken jeg har lest av Roy Jacobsen, og det er godt mulig det blir den siste.

Jeg syns boken startet litt sakte; med et par gjentagelser av ting som irriterte meg. Det er en historisk roman (men stemmer historien?). Hovedpersonen heter Gest, han er en islending som dreper en mektig mann for å hevne sin far. Gest må flykte fra Island til Norge for å redde livet. Gest er en unggutt, liten av vekst men sterk, han er smart og husker alt som blir han fortalt. Etterhvert tar han hånd om to jenter og deres bror etter at alle på gården deres er drept av en mann.

Et av spørsmålene i boken for meg var om Gest egentlig blir kristen.

Det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hvorfor jeg ikke likte denne boken så godt, men jeg klarte aldri helt å komme inn i historien. Det ble mange navn og mange steder, og mange beskrivelser jeg ikke klarte å se for meg. Det å følge en karakter slik vi følger Gest i denne boken, pleier å være helt ok for meg, men det virker til at skrivestilen til Jacobsen og jeg ikke helt kommer overens.

Jeg leste denne boken fordi en lesesirkel jeg er med i skulle lese og diskutere den. Jeg har nå lest boken, men får desverre ikke diskutert den. Det er ulempen med lesesirkler; det er vanskelig å få møter til å passe for alle samtidig. Jeg skulle gjerne diskutert boken, kanskje jeg hadde satt mer pris på den da? Kanskje jeg hadde forstått mer av den? Sånn det er akkurat nå, er jeg egentlig bare glad for at jeg klarte å lese den ferdig…

Battle royale

Battle royale er skrevet av Koushun Takami. Jeg har lest boken en gang før, for en del år siden. Boksirkelen jeg er med i er grunnen til at jeg nå har lest boken igjen. (vanligvis leser jeg ikke bøker flere ganger, det rekker jeg ikke når det er så mange nye gode bøker som hele tiden kommer ut…)

Boken er veldig grafisk og detaljert, noe som gjør den både urovekkende og ekkelt til tider. Men, den er tross alt om barn som dreper andre barn, så der kunne jeg vel ikke forvente noe annet. Første gang jeg hørte om Dødslekene av Susanne Collins, var Battle royale det første jeg tenkte på. Den hørtes jo nesten helt lik ut; ikke så rart ser jeg når jeg leser den på nytt. Det er mye som er likt i de to bøkene. Barn som sloss mot hverandre til døden fordi det bare kan være en vinner; et totalitært regime som styrer alt og ingen kan si noe imot. (eller i teorien kan de si imot regimet, men da ender de som regel opp med å dø…)

Om du syns det er ok å lese detaljert hvordan de dreper hverandre, og mange ganger de døendes siste tanker, vær så god, les boken. Om du syns det er forkastelig å lese en slik bok, la være. Så enkelt er det noen ganger 🙂

Forlag: Damm

Antall sider: 607 s.

Kilde: lånt på biblioteket