Behind the scenes

Tittel: Behind the scenes (Daylight falls #1)

Forfatter: Dahlia Adler

Hollywood, drama, normalitet, kreft, familie, vennskap og litt kjærlighet. Dette er i alle fall mine stikkord når det kommer til denne boken.

Den var søt. Jeg leste den ut i løpet av at par dager.

Ally og Vanessa har et herlig vennskap, men som de fleste vennskap er det ikke kun oppturer. De vil hovedsaklig det beste for hverandre, men noen ganger kommer resten av verden litt i veien.

Ally og Liam kunne nok kanskje kommunisert litt bedre enkelte ganger, men så er det også ganske menneskelig at ting noen ganger går litt skeis.

En herlig historie fyllt med drama.

Blodets forbannelse

Tittel: Blodets forbannelse (Nattjegerne #3)

Forfatter: Elisabeth Øvreberg

Info: Jeg fikk tilsendt denne boken fra forfatteren og et sitat fra min omtale av bok to i serien (Blodets hevnere) er brukt på Blodets forbannelse.

Endelig er denne boka ute! Jeg elsket de to første bøkene og denne boka var intet unntak.

I kjent stil husker jeg ikke helt slutten av forrige bok fordi det er en stund siden jeg leste den, ups. Dermed var jeg veldig glad for persongalleriet som står først i boka. For meg var dette en stor hjelp. Riktignok mangler denne boka et kart (over Gaptul) – eller, jeg ønsker meg i alle fall det.

Eskil og Varger. Jeg savnet dem og var så glad for at jeg fikk lese mer om dem. Heldigvis innrømmer de det til en viss grad selv; at kommunikasjon ville vært smart.

Som de andre bøkene er denne boka blodig, brutal, rå, voldelig, men den har også herlige ømme øyeblikk jeg ikke ville vært foruten. Det er manipulering, ondskap og null følelser, men også kjærlighet, vennskap og omtanke.

Disse nattjegerne er på mange måter utrolig like vanlige mennesker, men de mangler mesteparten av empatien og følelsene. Bortsett fra det er de mer av alt; sterkere, større, vakrere og definitivt mer dødbringende.

Fantasy om et folkeslag jeg aldri har møtt før, men merker at jeg gjerne kunne tenke meg å lese mer om.

Kill you twice

Tittel: Kill you twice

Forfatter: Chelsea Cain

Dette er bok 5 i serien om Archie Sheridan og Gretchen Lowell, eller politidetektiven og seriemorderen. Jeg fant ut at jeg hadde lest bok 3 i serien i 2011 og husker lite av den bortsett fra at jeg likte hvor blodig og brutal den var.

I denne boka er det en god del brutalitet, men vi ser det bare indirekte fordi vi i hovedsak ser resultatene.

Siden jeg ikke hadde lest tre av de første fire bøkene i serien var det lett å merke at jeg manglet mye fordi historien bygger på tidligere bøker. Så om jeg har en anbefaling vil det være å lese serien i riktig rekkefølge.

Likevel, selv om jeg manglet tidligere detaljer og forhistorie var det lett å komme inn i historien. Karakterene var interessante selv om et par av dem kanskje lente seg litt i overkant mye på stereotyper. Uansett, jeg koste meg når jeg leste boka.

Dette er krim hvor Sheridan (detektiven) må oppklare brutale mord og han klarer ikke å holde seg unna Lowell (seriemorderen) selv om hun er innelås på et mentalsykehus. Den tidligere journalisten som nå er blitt freelancer blander seg også inn i sakene, både for å skrive historier, men også fordi hun på en egen måte bryr seg om Sheridan.

Enkel og lettlest, men absolutt god underholdning.

Den ene pluss en

Tittel: Den ene pluss en (org. The one pluss one)

Forfatter: Jojo Moyes; oversatt av Elisabeth Haukeland

Jeg har kun lest en av Moyes bøker tidligere (Et helt halvt år), men den var god å diskutere i en lesesirkel.

Denne boka hadde jeg hatt stående i bokhylla i fem år; dvs. helt siden jeg fikk den. Nå har jeg endelig lest den.

I starten var jeg ikke sikker på om dette var en bok for meg. Jeg tok feil. Dette var lettlest og god underholdning. Jeg leste den i løpet av to dager. Selv om det var en søt og herlig bok, vil den nok ikke feste seg så godt hos meg. Til det var den litt for enkel.

Karakteren var lette å bli kjent med og de føltes virkelige; noe som jeg foretrekker siden jeg ikke kan fordra pappfigurer som karakterer i bøkene jeg leser. Hele veien gjennom følte jeg at karakterene var troverdige og det var en scene med hunden som gjorde meg litt bestyrtet et øyeblikk.

Totalt sett fornøyd med å ha lest denne; kan anbefales om du vil ha en søt og lettlest bok med litt dramatikk.

Two little girls in blue

Tittel: Two little girls in blue

Forfatter: Mary Higgins Clark

Jeg liker bøkene til Clark; jeg leste mange av dem i tenårene og så hadde jeg en pause av en eller annen idiotisk grunn. Heldigvis leser jeg dem igjen nå og koser meg masse.

Dette er en type bøker som en kanskje etterhvert klarer å gjette gjerningsmannen i, men siden jeg har lest veldig lite krim de siste årene dropper jeg å prøve å gjette. Jeg nøyer meg med å kose meg med historien som utspiller seg mellom permene i boka.

Et par tvillingsøstre blir kidnappet og foreldrene er fra seg. Historien følger også kidnapperne, men ikke mannen bak kidnappingen for det er det som er det store mysteriet.

Spenningen bygger seg sakte, men sikkert opp og flere ulike mulige gjerningsmenn blir introdusert.

Kapitlene er korte, noe som gjør at lesingen føles som den går veldig fort (som er helt sant). Boka er lettlest, men dessverre – også nokså lettglemt. Jeg koser meg med bøkene til Clark mens jeg leser dem, men glemmer fort plottet og menneskene. Skjønt, det gjør ingenting – det viktigste er å kose seg med det en leser!

En dag

Tittel: En dag (org. One day)

Forfatter: David Nicholls

Denne boken leste jeg av to grunner: lesesirkel og Buzzwordathon (numbers). Hadde jeg ikke hatt disse to grunnene tviler jeg på om jeg hadde lest den ferdig.

Det var ikke det at jeg ikke syns boka var bra, den var bare meh. Den gav meg ingenting og karakterene føltes flate hele veien.

Historien er om Dex og Em. Som leser møter vi dem 15. juli i omtrent 20 år. Små bruddstykker av livet dems mens det utfolder seg. Oppturer og nedturer. Jeg vil tro det var meningen at det skulle være romantisk eller noe, men det funket ikke for min del. For å kunne bry meg om karakterer i en bok må jeg bli kjent med dem og dessuten, siden det skulle være en kjærlighetshistorie burde det vært en viss grad av kjemi mellom de to karakterene, ikke bare hva som føltes som hovedsaklig irritasjon.

En stor omveltning finner sted mot slutten av historien og jeg følte at jeg burde brydd meg om det, men jeg bare trakk på skuldrene og tenkte «ja vel».

Med andre ord: dette var ikke akkurat en bok for meg, i alle fall ikke nå. Kanskje jeg kunne likt den for mange år siden eller at jeg kan komme til å like den en gang i fremtiden (men, jeg kommer nok aldri til å lese den igjen så hvem vet?).

Der krepsene synger

Tittel: Der krepsene synger (org. Where the crawdads sing)

Forfatter: Delia Owens; oversatt av: Dorthe Erichsen

En jente utenfor samfunnet, funnet av en død person i marsklandet, og en rettssak.

Dette er en bok med lite action, men så utrolig mye som skjer.

Historien til Kya starter når moren går sin vei; den andre del av historien starter med at byens store sønn blir funnet død.

Historiene veves sammen på en forunderlig måte fordi Kya’s historie starter mange år før den døde blir funnet. Etterforskningen av dødsfallet går sin gang, mens Kya’s historie kommer nærmere og nærmere resten av «nåtiden» i boken.

Jeg likte hvordan historien var bygd opp, kjærligheten til marsklandet og naturen og hvordan karakterene var bygd opp. Noe av det var på en måte litt klisjefylt; Kya som vokser opp utenfor samfunnet og dermed blir sett ned på av tilnærmet alle og ingen som egentlig vil hjelpe henne. Likevel føltes det ikke som en klisje.

Kya var en ensom jente som hadde et pågangsmot og en evne til å klare seg selv som få andre ville fått til. Hun var en karakter jeg likte, selv om hun noen ganger ble tidvis barnlig – men med den oppveksten er det helt naturlig.

Mennsker er flokkdyr og det var en god del steder i boken det ble vist frem på ulike måter. Også det at mennesker ikke egentlig er så ulikt annet dyreliv med hvordan vi trekker sammen og puffer oss opp i ulike sammenhenger var artig å se beskrevet på en veldig naturlig måte i boken.

Avslutningen var etter min mening også veldig tilfredsstillende med en liten snert som gjorde seg godt.

Beauty sleep

Tittel: Beauty sleep

Forfatter: Kathryn Evans

Bokas tittel gav meg Tornerose-følelse. At hovedpersonen Laura har vært nedfryst i 40 år og blir så vekket til live igjen, til en verden som er helt annerledes enn den hun forlot, gjør ikke Tornerose-følelsen mindre for å si det sånn.

A darkly twisted thriller plunging a pre-tech girl into a futuristic world.

Selv om noen hjelper deg, er det ikke sikkert at de forteller deg alt…

What would you give for the chance to live again?

Laura er #sleepingbeauty #girlofice. Hun må forholde seg til en helt ny verden etter at hun har vært nedfryst så lenge. Hun blir beskyttet av de på klinikken der hun hele tiden har vært. Det er tross alt mange som vil ha en bit av en kjendis.

Ikke alt er rosenrødt, noe som ikke er overraskende. Dette er tross alt en thriller. Å holde den nye nåtiden og fortiden hun kjenner best fra hverandre er ikke så lett for Laura. Hvem kan hun etterhvert stole på?

Hun har mange spørsmål, og ikke alle er like enkle å stille fordi de kan ha ubehagelig svar.

Jeg likte denne boken veldig godt selv om jeg klarte å gjette meg til de fleste av tvistene. Mange liker ikke å klare å gjette tvistene, men det gjør meg stort sett svært lite så lenge jeg klarer å kose meg med historien (selv om det var enkelte ting i denne boken som heller gjorde meg forfærdet…).

Snøen stryk ut alle spor

Tittel: Snøen stryk ut alle spor

Forfatter: Lars Ove Seljestad

En tynn, men treffende, trist, øm og sår bok.

Fortellingen utspiller seg via en mor og hennes eldste sønn.

Det er mye ensomhet og utenforskap og ingen som griper inn. Bryr ikke folk seg lenger? Ser de ikke lenger enn til sin egen nesetipp? Er det for «invaderende» å virkelig bry seg og stille spørsmål om det er bra med folk rundt seg? Hvor mye kan en guttunge bli påvirket av historier som flyter rundt i mediene?

To personer eksisterer i den samme virkeligheten, men det er likevel to ulike virkeligheter.

En bok jeg håper aldri er gjenkjennbar for noen, men som jeg vet vil være gjenkjennbar for så alt for mange.

Historien griper om hjertet med en kald klo som ikke vil slippe, men som sakte gjør deg nummen av kulde og ensomhet. En bok som gjør vondt fordi det skjer rundt om uten at det skjer noe mer.

En bok som må leses sakte, for leses den for fort blir det for mye vondt på en gang…

Falsk natur

Tittel: Falsk natur (org. Force of nature)

Forfatter: Jane Harper. Oversatt av Carina Westberg.

Fem kvinner drar motvillig ut på teambuilding i den australske villmarken. Bare fire kommer tilbake.

Boken forteller historien i to tidslinjer; den ene etter at de fire kvinnene kommer ut fra villmarken og den andre forteller om selve turen og hva som skjer i løpet av dagene kvinnene er i villmarken.

Krim, spenning, action og en god del hvor en lurer på hva slags mennesker dette egentlig er.

En bok jeg brukte kort tid på å lese fordi den er spennende og bygd opp på måten den er. Det var lett å følge begge historiene og de ble brettet ut litt etter litt.

I begge delen av historien er det underliggende plot som gjør seg gjeldende i større eller mindre grad.

Totalt sett likte jeg boken veldig godt, men innser at jeg ikke kommer til å huske den lenge. Til det ble den for gjennomsiktig på slutten uten (for meg) de store overraskelsene. Siden jeg leser mindre krim om dagen, var den likevel artig å lese fordi den gav meg et lite avbrekk blant andre bøker jeg liker.