Heartless

Tittel: Heartless* (Parasol protectorate #4)

Forfatter: Gail Carriger

ISBN: 978-0-356-50009-6

Fjerde bok i serien og jeg koser meg fremdeles masse! Glad jeg satt og leste denne på sofaen hjemme i stua mi med lukkede vinduer – ingen kunne høre meg når jeg plutselig brøyt ut i latter (det skjedde flere ganger i løpet av boka)…

Jeg elsker hvordan Alexia ser på verden rundt seg, og hvordan hun gjør ting på sin egen måte. Hun lar seg virkelig ikke stoppe av noe; ei heller en graviditet (sin egen). Den er for så vidt mest til irritasjon for henne. Selv om Ivy gjorde god figur i denne boka, skulle jeg ønske at vi hadde fått sett mer til henne. Heldigvis var Biffy mye tilstede i boka, så det hjalp absolutt på.

Eneste minuset jeg kan se med denne boka så langt er at nå har jeg bare en bok igjen å lese i denne serien; heldigvis har Carriger skrevet flere bøker med utgangspunkt i samme univers. Så jeg klarer meg en stund til i alle fall (må bare kjøpe dem først…)

(*reklamelink)

Vindens skygge

Tittel: Vindens skygge

Forfatter: Carlos Ruiz Zafón; oversatt av Kari og Kjell Risvik

ISBN: 978-82-05-33557-8

Dette er en bok jeg har vært nysgjerrig på lenge, og nå har jeg endelig fått lest den!

Om den var sånn jeg hadde forestilt meg? Ikke helt, men så vet jeg ikke akkurat helt hva jeg egentlig hadde forestilt meg heller. Jeg brukte lang tid på å lese den fordi jeg leste den midt i en eksamensperiode – ikke det smarteste valget. Det gjorde nemlig at jeg bare hadde tid til å lese små snutter av gangen. Jeg fikk ikke tid nok til å virkelig synke inn i historien sånn jeg ønsket.

Noe jeg ikke likte så godt ved boken var at den føltes litt seig til tider, ofte var det litt lite som skjedde. Jeg skulle også ønske at vi hadde fått se mer av De glemte bøkers kirkegård – det er et sted jeg skulle ønske fantes og som jeg kunne besøke – lenge.

Ting jeg likte godt med boken var alle de ulike historiene, og hvordan alt hang sammen. Jeg slet litt med å huske noen av de ulike karakterene fra hverandre grunnet min oppstykkede lesing, dessverre. Litteratur, familie, kjærlighet gjorde boken til det den var. Historien fløt godt hele veien, noe som gjorde det enklere når jeg bare fikk lest litt av gangen. Mysteriet i boken, volden og evnen mange hadde til å ha tiltro til andre – alt skrevet på en troverdig og interessant måte.

Fordelen for meg nå som jeg har lest boken er at det kanskje blir enklere å lese utgaven jeg har på spansk siden jeg nå har lest historien en gang. Boken er også med i 1001-bøker og Gilmore Girls utfordringene, og jeg hadde den i bokhyllen. I bokhyllen min har jeg nemlig alle leste bøker på et sted, mens alle uleste bøker er samlet for seg. Noe som gjør at nå kan denne boken flyttes fra samlingen med uleste bøker til å bli en del av samlingen med leste bøker.

Endelig skal vi le

Tittel: Endelig skal vi le *

Forfatter: Birgit Alm

ISBN: 978-82-10-05543-0

Denne boken lånte jeg med meg hjem fra biblioteket ene og alene fordi en låner jeg stoler på boksmaken til sa til meg at denne burde nesten alle lese. I løpet av en arbeidsdag får jeg stort sett mange av denne typen boktips, og det er ikke alle bøkene jeg leser for å si det på den måten. Nå er det en god stund siden jeg fikk anbefalingen av låneren og jeg husker ikke hva hun sa, men jeg husker følelsen av stemningen når hun snakket om boken. Det var noe ekstra der som gjorde at jeg ikke klarte å la være å låne med meg boken hjem.

Elinor Nor er alenemor, student og fattig. Det siste prøver hun å unngå til enhver tid, så hun innrømmer det ikke for andre. Nesten ikke for seg selv stort sett heller.

Spesielt rundt høytider er det ofte artikler i mediene om de fattige i landet; de som klager sin nød og de som prøver å late som alt er helt fint. De som akkurat klarer seg på de pengene de får og de som akkurat ikke klarer seg på de pengene de får. De fleste av oss vil jeg tro tenker på disse når det omtales i mediene, men tenker vi på dem ellers? Jeg gjør ikke det. Jeg har så jeg klarer meg. Jeg har så jeg kan kjøpe ting om jeg trenger det og jeg kan spare litt hver måned så jeg har til uforutsette utgifter. Elinor i denne boken har ikke det. Hun har ikke en krone ekstra, faktum er at hun ofte er mange kroner for lite hver måned. Hun er glad de dagene og helgene ungen er hos faren for da tror hun at ungen får god og næringsrik mat.

Elinor gjør så godt hun kan for seg selv og sønnen, men det er tydelig gjennom hele boken at livet og økonomien (eller, fraværet av økonomi) tærer på henne. Desperasjonen hennes skinner så tydelig gjennom at det er ubehagelig lesning til tider. Det er ubehagelig fordi situasjonen til Elinor er ikke enestående, det er noe som gjelder for mange. De færreste snakker om det fordi de skammer seg.

Låneren som snakket til meg om denne boken hadde lest ut boken kvelden i forveien så vidt jeg husker, kanskje det var derfor hun var så insisterende på at andre måtte lese denne boken? Den følelsen av at dette skjer, det er her og nå, det er en fattigdom som sjelden snakkes om, som gjemmes, som er forbundet med skam, som burde frem i lyset. Derfor er dette en bok mange burde lese og snakke om. Fattigdom. For meg er en hundrelapp ikke en stor sum, men for en fattig person kan det være forskjellen mellom å være mett i flere dager eller å sulte.

Jeg skulle ønske at folk kunne være mer åpne om temaet økonomi; om du ikke har penger å sløse bort på en kafetur, vær ærlig. Jeg lærte når jeg var liten at ærlighet varer lengst; dessuten: sannheten kommer alltid frem enten du vil eller ikke, så hvorfor ikke bare være ærlig med en gang selv om det er skummelt? For det er skummelt, det gir en følelse av utilstrekkelighet, at en ikke har kontroll, at en ikke har nok, at en er fattig. Vær åpne med de rundt; les boken og snakk om temaet.

(*om du kjøper boken via denne linken får jeg en liten prosent, ingen ekstra kostnad for deg)

Bienes hemmelige liv

Tittel: Bienes hemmelige liv

Forfatter: Sue Monk Kidd

ISBN: 82-02-24683-0

Det er flere år siden boken var veldig populær og mye omtalt, og den har stått i bokhyllen min i mange år. Jeg fikk den via en bokklubb jeg var med i en gang for haugevis av år siden (med andre ord: jeg husker ikke når, men det er veldig lenge siden). Om jeg skal gjette så var den sikkert et sånt innmeldingstilbud, for jeg har aldri vært så veldig nysgjerrig på den. Grunnen til at jeg nå har lest den er fordi den ble valgt til boken vi skulle lese i lesesirkelen jeg er med i.

Boken handler om hvite Lily Owens, litt om hennes far T. Ray og mange fargede damer (og noen fargede menn). Det føles både litt rart og litt riktig å fokusere på hudfargene deres. Riktig fordi handlingen er satt i sørstatene i USA på 60-tallet. Rart fordi de er så veldig fokuserte på det. Jeg tenker vanligvis ikke på det, men innser at jeg ofte bare tenker at de jeg leser om er hvite. Mest sannsynlig fordi jeg selv er hvit og jeg ser verden fra det stedet jeg er. Burde jeg fokusere mer på å lese mer bredt i forhold til karakterens hudfarge?

Rasisme er en stor del av boken, men familie og det å savne noe som ikke er der er like tydelig. Å slite med å stole på andre, men likevel ville betro seg til dem i tilfelle de vet noe som kan forklare ting som har skjedd i fortiden. Det er også litt om bier og høsting av honning i boken, men med tanke på at tittelen er Bienes hemmelige liv, forventet jeg nok kanskje mer om bier enn det jeg fikk.

Etter min mening var det en helt grei historie, men ikke noe jeg kommer til å huske over lang tid tror jeg. Det finner jeg nok mer ut av når vi har lesesirkelen og diskuterer boken. Skal innrømme at det er en diskusjon jeg er nysgjerrig på.

Kjære søndag

Dagens smakebit kommer fra Endelig skal vi le * av Birgit Alm. Boken fikk jeg anbefalt av en låner på biblioteket jeg jobber. Selv om jeg ofte ikke leser bøker lånere anbefaler meg (bare anbefaler de videre til andre lånere igjen), så var det noe med måten lånere snakket om boken på. Hun var veldig insisterende og tydelig påvirket av boken, så da ble jeg veldig nysgjerrig. Så langt er boken alminnelig, men også ubehagelig, vond og sår – på en utmerket måte.

Jeg er blitt flink til å klare meg med lite, men jo lenger man klarer seg med lite, desto større blir det svarte suget i magen, et sug av mangler. Av savn. Av sult. Og det har satt sine spor, jeg kjenner det. Den gjerrige måten jeg forholder meg til alt på. Å måtte tenke gjennom ethvert innkjøp og alltid vurdere om det finnes rimeligere alternativer. Det er en egen form for mentalitet, å overleve på lite og samtidig gi inntrykk av at man har alt man trenger. Men samme hvor gnien og forsiktig jeg er, er det nesten bestandig tomt noen dager før arbeidsavklaringspengene kommer, to ganger i måneden. Det samme beløpet hver gang. I tillegg får jeg barnetrygd og barnebidrag. Fire ulike utbetalinger per måned, som likevel ikke utgjør noe i nærheten av en alminnelig inntekt.

Jeg merker at boken påvirker meg, og selv om jeg ikke har lest den ferdig, vil jeg sterkt anbefale den.

Ønsker alle en fortsatt fin påske!

(*Affiliate link – om du kjøper noe etter å ha klikket på denne kan jeg motta provisjon – uten kostnad for deg.)

Mortal heart

Tittel: Mortal heart* (His fair assassins #3)

Forfatter: Robin LaFevers

ISBN: 978-1-78344-178-5

Endelig har jeg lest tredje og siste bok i denne serien. Den har stått lenge i bokhyllen min og pekt nese til meg føler jeg. Heldigvis for meg er dette en type serie hvor det går greit om en ikke husker så mye fra de forrige bøkene i serien.

Hovedpersonen i denne boken er Annith, hun har levd hele livet i et kloster hvor hun har trent for å bli en leiemorder for den guden hun tilber. Det høres kanskje litt banalt ut, men det er så mye mer enn det. Å bli fortalt hvordan alt er, og ikke kunne gjøre noe med det enten en ønsker eller ikke fordi en ikke kjenner til resten av verden, er ikke så lett. I alle fall ikke når de hun har stolt på hele livet har gjort det rette begynner å gjøre ting hun stiller spørsmål ved. Hvem skal hun stole på? Hvem skal hun tro på?

Det er religion og politikk i en eneste stor smørje hvor det til tider er vanskelig å skille det ene fra det andre. Det er også vanskelig å vite hvem som er på hvem sin side og om de snakker sant.

Det er action og spenning, det er kjærlighet, det er vennskap, det er tro, det er politikk, det er å lære seg å stole på seg selv, det er å stille de riktige spørsmålene, det er å ta ansvar, det er svik og troskap, det er patriotisme, det er hemmeligheter, det er krig.

Alle tre bøkene i serien er tykke, men etter min mening er de alle verdt å lese.

(*om du kjøper boken via denne linken får jeg en liten prosent, ingen ekstra kostnad for deg)

Kjære søndag

Dagens smakebit kommer fra boken jeg leser i forbindelse med lesesirkelen jeg er med i. En bok som sikkert mange allerede har lest fordi den var veldig populær når den kom. Ofte leser jeg ikke populære bøker når de er på sitt mest populære for da er de ofte utlånt fra biblioteket – som er stedet jeg finner flesteparten av bøkene jeg leser. Derfor var jeg overrasket når det viste seg at jeg hadde boken i min egen bokhylle, ulest. Boken smakebiten kommer fra er Bienes hemmelig liv av Sue Monk Kidd.

Biene dukket opp someren 1964, den sommeren jeg fylte fjorten og livet mitt spant inn i en helt ny bane, og jeg mener virkelig en helt ny bane. Når jeg ser tilbake på det nå, får jeg lyst til å si at biene var sendt til meg. Jeg får lyst til å si at de viste seg for meg slik engelen Gabriel viste seg for jomfru Maria, og satte igang begivenheter jeg aldri kunne ha forestilt meg. Jeg vet at det er drøyt å sammenligne mitt ubetydelige liv med hennes, men jeg har grunn til å tro at hun ikke har noen innsigelser, noe jeg skal komme tilbake til. For øyeblikket er det nok å si at jeg, til tross for alt som skjedde den sommeren, fortsatt er svak for bier.

(*Affiliate link – om du kjøper noe etter å ha klikket på denne kan jeg motta provisjon – uten kostnad for deg.)

Om forlatelse

 Tittel: Om forlatelse

Forfatter: Ian McEwan, oversatt av Knut Ofstad

ISBN: 82-05-30030-5

Grunnen til at jeg plukket ut denne boken fra bokhyllen min var på grunn av 1001-prosjektet mitt. Jeg har mange bøker i bokhyllene som jeg ikke har lest; noen har jeg kjøpt, noen har jeg fått, noen kommer fra et loppemarked jeg hjalp til på. Hvor denne boken kommer fra er jeg usikker på, men den stod i bokhyllen.

Jeg vet ikke helt hva det var med denne boken, jeg syns mange ganger den var kjedelig, men likevel fortsatte jeg å lese. Det var vel nysgjerrigheten i meg som fikk meg til å fortsette, i tillegg til måten den var skrevet på.

Selv om jeg følte at historien og fortellermåten gjorde at jeg ikke ble ordentlig kjent med personene. Jeg følte meg hele tiden distansert fra Briony, og dermed også de andre karakterene. Selv om Briony stort sett er fortelleren og vi følger mye av tankene hennes, føles hun likevel hele tiden fremmed for meg. Boken er tredelt; først forteller Briony hva som skjedde den skjebnesvangre sommeren. Så forteller Robbie andre delen, den var brutal og rå, men hadde likevel en distanse til det hele som fascinerte meg. Den tredje og siste delen av boken er det igjen Briony som har fortellerstemmen.

Hele veien visste jeg hva det var, men skjønte også hvorfor ikke alle karakterene i boken hadde tenkt det ut. Det frustrerte meg, men var også forståelig. De fleste karakterene ble for meg, desverre, litt endimensjonale. Likevel, måten historien ble fortalt på gjorde at jeg fortsatte å lese.

Noe jeg mislikte med utgaven jeg leste var at kapitlene var så lange. Jeg liker ikke å stoppe å lese midt i et kapittel, men å ta pauser når kapitlet er lest ut. Det ble vanskelig med denne boken.

Avslutningen på boken gjorde det hele verdt det. Dette er en bok jeg kan anbefale til mange, og jeg forstår hvordan den kunne havne på 1001-listen.

Jeg håper noen kan høre meg

Tittel: Jeg håper noen kan høre meg *(org. Radio Silence)

Forfatter: Alice Oseman; oversatt av Tonje Røed

ISBN: 978-82-8238-158-1

Kilde: leseeksemplar fått av Mangschou forlag

Følelsen av å høre hjemme i en bok, det er følelsen jeg har nå som jeg nettopp har lest ut boken. Nei, karakterene var ikke perfekte og feilfrie – noe som gjorde dem så realistiske. De var seg selv med alt det som det innebærer. Jeg følte meg knyttet til dem på en måte jeg sjelden gjør med karakterer i en bok.

Det var tittelen jeg først hengte meg opp i når jeg ble oppmerksom på boken. Vanligvis tenker jeg ikke så mye over den før jeg har lest baksideteksten. Denne gangen derimot, tittelen slo mot meg og slapp ikke taket. Det gjorde for så vidt ikke boken heller når jeg begynte å lese i den.

Jeg kunne kjenne meg igjen i Frances, i Aled og i Raine. De hadde alle karaktertrekk jeg tror mange andre også kan kjenne seg igjen i. Jeg likte at moren til Frances var til stede, at det ikke var nok en ungdomsbok hvor foreldrene er fraværende. Jeg likte hvordan beskrivelsene av personene ble gjort, at det føltes så naturlig.

Ofte blir hvite og fargede personer karakterisert ut i fra hvordan vi i den vestlige hvite verden ser på det «typiske», og dette gjenspeiles ofte i bøker. Det tok meg dermed litt tid å finne ut av at alle karakterene i denne boken ikke var den typiske slank, hvit og pen person. Rett og slett fordi det ikke var viktig, og det var en god følelse. At de så forbi det ytre, og forholdt seg til det som var, at det var helt naturlig at folk så forskjellig ut.

Hvordan boken også tok opp temaet seksualitet ble gjort på, etter min mening, en helt fantastisk måte. Det ble ikke laget en stor greie av det. De var den de var, og så enkelt var det. Noe som er nettopp sånn det burde være, men det er sjeldent jeg ser det så naturlig som det var i denne boken.

Karakterene, historien, temaene; alt var så realistisk og gjenkjennbart. Jeg vil leve i denne boken; kan jeg få lov til det? Jeg har nettopp lest den ut, og som dere skjønner, likt den veldig godt. Finner dermed ingen feil med den for øyeblikket. Mine følelser ovenfor bøker jeg liker pleier sjelden å endre seg, så denne boken tror jeg at jeg kan være trygg på å anbefale til mange.

(*om du kjøper boken via denne linken får jeg en liten prosent, ingen ekstra kostnad for deg)

Kjære søndag

Smakebit på søndag er et meme opprettet av Mari fra bloggen Flukten fra virkeligheten. Dagens smakebit kommer fra Om forlatelse * av Ian McEwan.

Seks tiår senere skulle hun komme til å berette hvordan hun i en alder av tretten hadde skrevet seg gjennom en hel litteraturhistorie, fra fortellinger avledet av den europeiske folkeeventyrtradisjonen, via skuespill med enkle moralske budskap, til en objektiv psykologisk realisme som hun hadde oppdaget på egen hånd en spesiell morgen under en hetebølge i 1935.

Dette er ikke en vanlig bok for meg å lese, men for en stund tilbake begynte jeg på et prosjekt. Prosjektet er et langtidsprosjekt – jeg vil lese flest mulig av bøkene som er ramset opp i boken 1001 bøker du må lese før du dør. Siden jeg hadde Om forlatelse i bokhyllen, var det et passende sted å forsette prosjektet.

(*Affiliate link – om du kjøper noe etter å ha klikket på denne kan jeg motta provisjon – uten kostnad for deg.)