Kjære søndag

Tredje søndag i advent; neste søndag er faktisk julaften!

Gåturen ute i det kalde været var fantastisk fordi sola var på vei opp og lyste så godt den klarte. Dagens smakebit er fra Misery av Stephen King. Den handler om en forfatter som havner i en bilulykke. Han blir funnet av sin største fan og hun tar hånd om han. Høres veldig hyggelig ut, men det er tross alt Stephen King så alt er ikke akkurat fryd og gammen…

Fifty-one hours.

He knew just how long because of the pen, the Flair FineLiner he had been carrying in his pocket at the time of the crash. He had been able to reach down and snag it. Every time the clock chimed he made a mark on his arm – four vertical marks and then a diagonal slash to seal the quintet. When she came back there were then groups of fie and one extra. The little groups, neat at first, grew increasingly jagged as his hands began to tremble. He didn’t believe he had missed a single hour. He had dozed, but never really slept. The chiming of the clock woke him each time the hour came around.

After awhile he began to feel hunger and thirst – even through the pain. It became something like a horse race. At first King of Pain was far in the lead an I Got the Hungries was some twelve furlongs back. Pretty Thirsty was nearly lost in the dust. Then, around sun-up on the day after she had left, I Got the Hungries actually gave King of Pain a brief run for his money.

Har du lest noen bøker av Stephen King? Hvilke vil du i så fall anbefale?

Reklamer

Kirkegårdsboken

Tittel: Kirkegårdsboken (org. The graveyard book)

Forfatter: Neil Gaiman; oversatt av Stian Omland; illustrert av Chris Riddell

ISBN: 978-82-516-3508-0

Hovedgrunnen til at jeg ville lese denne boken var fordi den er skrevet av Neil Gaiman, og fordi baksideteksten gjorde at den hørtes ut som en bok jeg kom til å like. Jeg hadde (nok en gang) rett. Boken startet på et vis som gjør at den høres litt mer brutal ut enn det jeg føler den er:

I mørket var det en hånd, og hånden holdt en kniv. Kniven hadde et skjefte av polert svart bein, og et blad som var bedre og hvassere enn noen barberkniv. Ble du skåret av det, ville du kanskje ikke merke at du hadde fått et kutt, ikke med en gang.

Kniven hadde gjort nesten alt den var tatt med til huset for å gjøre, og både bladet og skjeftet var vått.

Det høres jo ut som en utrolig brutal bok, men for de som ønsket seg det blir det faktisk kanskje litt skuffende. Misforstå meg rett, det er mye action og spenning og flere alvorlige og livsfarlige situasjoner, men ikke like blodige som starten av boka.

Hovedpersonen, Nobody Owen, med kallenavnet Bod, er en meget spesiell gutt. Han lever på en kirkegård og blir tatt hånd om av gjenferd og spøkelser. Alle har noe å bidra med på hvert sitt vis.

Boka hadde også noen illustrasjoner av Chris Riddell, og de var som vanlig helt fantastisk.

Bod er en karakter jeg ikke helt klarer å forklare hvor godt jeg egentlig likte, rett og slett fordi jeg akkurat nå ikke er så god med ord fordi historiene er inni i meg og vil ikke slippe taket. Det er sånn de beste historiene gjør etter min mening. Historier som bare sniker seg inn uten at du helt får det med deg, du bare vet at det er noe magisk som skjer. Det er jo det som er med magi; uforklarlig og fantastisk – akkurat som denne boka.

Som så ofte eller lånte jeg denne boka på bibliotek, men har innsett at jeg vil kjøpe den så jeg kan lese den på nytt akkurat når jeg ønsker.

Kjære søndag

Andre søndag i advent og jeg gjør nok en gang nye ting. Denne gangen er smakebiten på engelsk, fordi jeg leser den engelske utgaven av Norse mythology av Neil Gaiman. Jeg tar meg tid med denne boken, leser bare en historie av gangen. På denne måten føler jeg at jeg kan nyte boka litt lenger.

Do you wonder where poetry comes from? Where we get the songs we sing and the tales we tell? Do you ever ask yourself how it is that some people can dream great, wise, beautiful dreams and pass those dreams on as poetry to the world, to be sung and retold as long as the sun rises and sets, as long as the moon will wax and wane? Have you ever wondered why some people make beautiful songs and poems and tales, and some of us do not?

It is a long story, and it does no credit to anyone: there is murder in it, and trickery, lies and foolishness, seduction and pursuit. Listen.

*affiliate-lenke – ingen ekstra kostnad for deg!

Freakonomics

Tittel: Freakonomics: En uskikkelig økonom utforsker alle tings skjulte sider* (org. Freakonomics: A rogue economist explores the hidden side of everything)

Forfatter: Steven D. Levitt og Stephen J. Dubner; oversatt av Gunnar Nyquist

ISBN: 978-82-05-34723-6

En underholdende bok om økonomi; er det egentlig mulig? Med denne boka syns jeg svaret blir ja (skjønt, navne-remsene på slutten ble litt ensformige selv om det var mange ulike navn…).

Forfatterne sammenligner lettere usannsynlige ting; en lærer og en sumobryter; Ku Klux Klan og eiendomsmeglere. Tydeligvis kan en finne sammenhenger på de merkeligste plasser bare en leter.

For meg var dette en bok jeg kunne lese litt i av gangen uten å miste tråden, så det syns jeg var veldig positivt. Den var selvfølgelig skrevet med tanke på USA, men det var likevel fascinerende å lese mange av utforskningene denne økonomen hadde gjort.

Dette er dessverre ikke en bok jeg kommer til å huske lenge, selv om jeg likte den veldig godt.

Kjære søndag

Smakebit i (nok en gang) to former. I dag er det første søndag i advent, så hva passer bedre enn litt julefølelse? Dagens smakebit kommer fra en bok jeg leste flere ganger og som jeg nå leser nok en gang. Det er noe med de kalenderbøkene jeg liker veldig godt. Boken er Julemysteriet* av Jostein Gaarder.

Joakim våknet tidlig på morgenen den 3. desember. Han kastet et blikk på Donald-klokken som hang over skrivebordet. Den viste kvart på sju. Da var det ennå en halv time til mamma og pappa pleide å våkne.

Han husket at han hadde drømt noe rart, men han var ikke helt sikker på hva. Det hadde vært noe om engelen Efiriel og bjellelammet…

Igjen heise han seg opp i sengen og kikket opp på den magiske julekalenderen som han hadde fått av den hvithårete bokhandleren. Øverst på bildet var det tegnet flere engler som dalte ned gjennom skyene på himmelen. En av dem blåste i en trompet. Det var sikkert for å vekke alle sauene og gjeterne.

Joakim tenkte seg at engelen helt til høyre på bildet måtte være engelen Efiriel som hadde trøstet Elisabet da hun snublet i en fururot og falt så lang hun var. Det var iallefall akkurat sånn han hadde forestilt seg Efiriel mens han leste det som stod på det tynne papiret.

Plutselig la han merke til at nettopp denne engelen smilte til ham og løftet den ene armen som om han prøvde å vinke ned til Joakim. Det var som om engelen på bildet var blitt tydeligere siden i går.

Nå reiste han seg helt opp i sengen og åpnet luken med tre-tallet på. Han så et bitte lite bilde av en veteranbil. Det var en sånn gammel bil som han en gang hadde sett sammen med morfaren på Teknisk museum.

Joakim forstod ikke hva en veteranbil kunne ha med julen å gjøre, men så plukket han opp det tynne papiret som hadde falt ut av kalenderen og ned på puten i sengen. Han satte seg godt til rette under dynen og leste det som stod på arket.

*affiliate-lenke – ingen ekstra kostnad for deg!

Stallo

Tittel: Stallo *

Forfatter: Stefan Spjut; oversatt av Bjørn Alex Herrman

ISBN: 978-82-495-1092-4

Jeg hørte om denne boka for noen år siden og fikk skikkelig lyst til å lese den, mye fordi den handler om troll i de svenske skogene – det måtte jo bare bli bra. Tenkte jeg. Så kom endelig tidspunktet hvor jeg leste boka, og er litt i stuss på hva jeg egentlig syns om den.

Med tanke på at boka er på hele 536 sider skulle en kanskje tro at jeg ville lagt fra meg boka om jeg ikke likte den så godt, men neida, jeg var tydeligvis ikke så glup akkurat da. Det var ikke det at boka var dårlig, men den gav meg liksom aldri helt den følelsen jeg trodde jeg kom til å få (ikke be meg beskrive den følelsen, beskrive sånt syns jeg alltid er så vanskelig). Misforstå meg rett, det var en god del action i boka, men det ble for lite troll?

Det var småskrømt og det var troll. Begge deler forvandlet seg innimellom fra dyr og tilbake igjen. Selv om de få trollene som var der var store, og sånn sett skremmende, var det rett og slett ikke nok troll for meg. Jeg tror jeg trodde det skulle være flere troll og at de skulle skremme flere mennesker enn de gjorde. De som var der skremte vannet av de som kom i nærheten av dem, men det var liksom ikke helt nok. Uff, det hørtes nesten ikke helt bra ut, men sånn blir det noen ganger når forventningene til en bok og selve innholdet i boken ikke helt stemmer overens.

På den annen side, noe må det jo ha vært med tanke på at jeg leste ut boka selv om den ikke var helt det jeg så for meg…

(*Reklamelink)

Isilds vrede

Tittel: Isilds vrede*

Forfatter: John Olav Oldertrøen

ISBN: 978-82-8330-097-0

Norsk folketro og norrøn mytologi mikset med dagens samfunn i en fantasyroman? Ja takk, det høres ut som noe som passer meg veldig bra.

Jeg liker når jeg gjetter riktig om jeg kommer til å like en bok jeg velger å lese. For å skryte litt av meg selv så begynner jeg å bli ganske god til det (med tanke på at jeg har lest rundt 100 bøker i året de siste årene, så burde jeg også være god til det syns jeg).

Denne boka er full av spenning og har et godt driv gjennom hele boka. Likevel har den også et par steder hvor den roer det hele litt ned, spesielt når Trym snakker med bestemoren ved et par anledninger. Disse gangene kommer det et par forklaringer som ikke føles påtatt, men som passer godt inn i flyten i boka.

Den norske naturen blir mikset med miljøgifter og folk som ikke bryr seg om hva de gjør mot naturen. Jeg syns det blir løst på en god måte ved å starte en oppvekking av Isild; den som kan starte Ragnarok i dette tilfellet. Med tanke på at om Ragnanok skjer, så går hele verden under, er å stoppe dette ut utrolig stort oppdrag.

Bok på boka står det at dette er en «øko-fantasy» og jeg må innrømme at det gjorde meg litt skeptisk før jeg leste boka, jeg var redd den ville bli veldig moraliserende og kanskje litt kjedelig. Derfor er jeg ekstra glad for at jeg gav boka en sjanse for der hadde jeg helt feil. Et sted i boka blir det sagt at de voksne slutter å bry seg, og at det er barna og de unge som må stå opp og gjøre noe og det tror jeg er veldig sant. Ikke at ingen voksne bryr seg, men for mange er det slik at det er utrolig hva en kan venne seg til og dermed slutte å tenke over.

Bok to i serien, Belials inferno* (som kan leses uavhengig av hverandre) har nettopp kommet ut og jeg er spent på å lese den.

(*Reklamelink)

Kjære søndag

Dagens smakebit i to former. Smakebiten kommer fra en bok av Maria Gripe, som jeg leste en god del av da jeg var liten. Dagens bok er Agnes Cecilia – en selsom historie, og den leste jeg flere ganger fordi den var så fascinerende.

Det hendte nesten bare når Nora var alene hjemme, når det ikke var andre enn henne i leiligheten.

Hvordan det egentlig hadde begynt, visste hun ikke riktig, men det måtte ha vært i forbindelse med oppussingen, da Anders tapetserte om overalt og de fant gamle gjenspikrete skap i hele leiligheten. Det var altså ikke med det samme de flyttet inn, men en stund etter, og de første gangene tenkte hun ikke noe videre over det i det hele tatt. Alle hus har sine lyder.

Det var dessuten et ganske gammelt hus de var kommet til, og hun visste at det kunne knake i golvplankene og oppstå underilge lyder i slike gamle hus. Undersøkte en det nærmere, kunne det meste forklares. Derfor tok det sin tid før det gikk opp for henne at det kunne være noe annet, noe uforklarlig. Overnaturlig ville hun helst ikke kalle det når hun tenkte på hvor lite hun visste om slike ting, men ubegripelig.

Hun kunne ikke snakke om det, ikke med Dag engang, så hun fikk ikke undersøkt det heller. Det var liksom klart fra første stund at hun skulle holde dette for seg selv.

For det meste kom det helt overraskende, og det var ikke mulig å si noe om når det ville skje, men det hendte hun fikk en slags svak anelse like før. Det lå liksom i lufta på en måte, som en uvirkelig stemning hun ikke kunne sette ord på.

Coraline

Tittel: Coraline* (org. Coraline)

Forfatter: Neil Gaiman; oversatt av Elin Brodin og Henning Hagerup

ISBN: 82-525-3424-4

Jeg forventer å like boka når jeg vet den er skrevet av Neil Gaiman – heldigvis stemte det denne gangen også. Han har en fantasi som mange kan være sjalu på.

Coraline er navnet på hovedpersonen, hun og foreldrene har nettopp flyttet til et nytt sted. En dag når Coraline kjeder seg bestemmer hun seg for å utforske huset og hagen. Hun finner en lukket og låst dør og spør moren hva som er på andre siden. Moren låser opp døren og viser Coraline at det bare er en vegg fordi det er en leilighet på andre siden. Coraline gjør flere undersøkelser på egenhånd, og det viser seg at ikke alt er som en skulle tro ved første øyekast.

Når Coraline går gjennom den spesielle døren, møter hun på et sted som er det samme stedet, men menneskene er litt ulike. I den andre verden har for eksempel moren til Coraline øyne av sorte knapper.

Det er laget en film av boka, men den har jeg ikke sett. Jeg likte boka veldig godt, men må si jeg syns at knappeøyne ble litt creepy. Hjernen min har en tendens til å lage creepy bilder veldig livaktige, så jeg føler ikke at jeg trenger å se filmen, boka ble forstyrrende nok for meg. Tenke seg til at dette regnes som en barne/ungdomsbok.

Med andre ord var dette nok en bok av Gaiman som jeg likte, så jeg skal absolutt lese mer av det den mannen har skrevet!

(*Reklamelink)

Kjære søndag

Dagens smakebit kommer i to former, så da kan du velge selv hva du ønsker. Jeg har nemlig i over to år hatt lyst til å lage en youtube-kanal hvor jeg snakker om bøker på norsk. Bedre sent enn aldri er det noe som heter, så nå har det endelig skjedd.

Uansett, dagens smakebit kommer fra Isilds vrede av John Olav Oldertrøen. En bok jeg ønsket å lese når den kom ut, men aldri fikk tid til. Grunnen til at jeg plukket den opp nå var fordi jeg fikk bok nummer to (Belials inferno) i posten, og selv om det står at jeg ikke må lese begge, klarer jeg ikke la være å lese bøkene i riktig rekkefølge.

Skogbunnen endret seg etterhvert som han gikk videre, det ble mer og mer bregner og urter. Han stoppet foran to gamle grantrær. Nederst på stammen vokste det en masse sopp, og noen grønne, rare tråder hang ned fra de spinkle grenene. Det så nesten ut som en slags julepynt. Noe slikt hadde han aldri sett før. Trym holdt hånden under en av trådene. De var lette, myke og fine. Så lukket han neven rundt tråden og forsøkte å rive den løs.

– Hei!

Trym stanset i bevegelsen og frøs til som en istapp. Knappe ti meter unna ham stod ei jente!

Hun måtte være på hans alder. Kanskje ett år i forskjell, pluss eller minus, det var vanskelig å si sikkert. Hun hadde lyst, langt og bustete hår, og hun var kledd i en gammeldags, blågrå kjole. Det så ut som hun bet i neglen på pekefingeren mens hun kikket skrått mot ham. Hvor kom hun fra, og hvordan kunne han ha unngått å legge merke til henne?

– Hei? sa Trym og kremtet.

Hun tok noen skritt mot ham. Bevegelsene hennes var lette, det var som om hun svevde over terrenget. Men det som virkelig fanget oppmerksomheten hans, var at hun gikk barbent. Det måtte da være både vondt og ekkelt i skogen?

Jenta, som var like høy som ham, stoppet et par meter fra ham. Hun hadde et hjerteformet ansikt med grønne øyne som målte ham på tvers og på langs. Trym flakket med blikket, men kunne ikke unngå å legge merke til hvor skitten hun var i fjeset, på armene og på leggene. Hun smilte lurt og kniste.

– Hva gjør du her da, lille venn? spurte hun og beveget seg i en halvsirkel rundt ham. Trym snudde seg etter henne. Lille venn?

(lenker kan være affiliate-lenker som gjør at jeg kan motta en liten provisjon, uten kostnad for deg)