Crazy

Tittel: Crazy

Forfatter: Benjamin Lebert

ISBN: 82-03-24320-7

Hvor og hvordan jeg fikk tak i denne boken aner jeg ikke, men den stod i alle fall i bokhyllen min. Siden jeg for tiden leser bokhyllen min, tenkte jeg: hvorfor ikke, den er jo ikke så lang.

Fra bokens bakside: «Livet er en crazy jævel. Foreldrene mine slåss, søsteren min er lesbisk og jeg er en krøpling. Ja, og snart blir jeg sikkert også sparket ut fra internatskolen. Sånn er det bare. Men før det skjer, skal kompisenene mine og jeg sjekke ut en del ting. Vi skal på tokt, og denne gangen stikker vi lenger enn til jentefløyen.»

Ordet crazy blir brukt noe som føltes som uendelig mange ganger, så jeg ble litt sliten av det. En annen gjentakelse som begynte å gå meg på nervene selv om boken var kort var delbeskrivelsen av den ene karakteren i boken: Florian, som alle bare kaller jenta. Tjukke Felix og tynne Felix går også igjen, og jeg klarer ikke å la være å tenke: kunne det ikke blitt valgt noen andre kallenavn på den; det blir tross alt sagt til dem og jeg tenker at det kan ikke være hyggelig å bli minnet på det hele tiden selv om det er sant. Persongalleriet i denne boken ble dermed litt for stereotypisk og endimensjonale. Greit at boken er en debutbok av en 16-åring, men siden den er utgitt må den jo ha vært gjennom litt redigering i forlaget?

Kanskje jeg bare er litt for kritisk i dag som finner så mye negativt å si om boken. Så får ta med noe positivt også: språket fløyt utrolig lett, og boken i seg selv var veldig lettlest. Vennskapet i guttegjengen var et godt eksempel på et godt vennskap syns jeg, så det var jo også positivt.

Tl;dr: lettlest, men irriterende momenter så den passet ikke helt for meg.

13 gode grunner

Tittel: 13 gode grunner *

Forfatter: Jay Asher

ISBN: 978-82-516-8639-6

Dette var andre gangen jeg leste denne boken; forrige gang jeg leste den var i starten av 2011. Grunnen til at jeg leste den på nytt var fordi Netflix-serien var kommet og jeg hadde sett den. Jeg så serien fordi jeg visste den var basert på boken jeg leste og likte for mange år siden.

Når det gjelder Netflix-serien, så både likte og mislikte jeg den. De har endret en del fra boken til serien, noe som er vanlig når noe blir adaptert fra et medie til et annet.

Heldigvis er det lov å endre mening. Jeg ser verden på en litt annen måte nå enn jeg gjorde for seks (!) år siden, jeg har forandret meg, jeg har levd litt mer og opplevd litt mer. Dermed hadde jeg også et annet syn på boken nå enn det jeg hadde da.

Hannah hadde et stort behov for hjelp som hun dessverre ikke fikk. Skolen burde tatt tak i mobbing, men det er et vanskelig tema, og ofte vanskelig å oppdage. Det er mye som blir skjult for lærere, men de har også øyne og ører, det samme med foreldrene til Hannah. En annen utfordring med mobbing og utestenging er jo at folk er forskjellige, så de oppfatter og føler på ting på forskjellige måter. Noe som en ikke bryr seg om, kan gjøre en dag enten helt forferdelig eller helt fantastisk for et annet menneske.

Noe av det jeg misliker med boken denne gangen, som jeg ikke tror jeg tenkte over første gang jeg leste boken, var at Hannah skylder på de andre for at hun valgte den utgangen hun gjorde. Hun legger mye av skylden, nesten all skylden, over på de ulike personene hun snakker om på kassettene. Jeg forstår behovet hennes for å fortelle dem at det de sa og gjorde påvirket henne, men det er likevel ikke en ok måte å gjøre det på. Det gjør meg sint og frustrert; og det at hun ikke fikk hjelp gjør meg trist.

Det var mange som kunne gjort ting annerledes, men ting som er gjort og sagt kan aldri tas tilbake. Det er ikke mulig å endre fortiden. De fleste av personene visste at ting som var skjedd ikke var greit, men å høre det fra en død jente for så å måtte leve med ekstra skyldfølelse – heller ikke greit.

Totalt sett er det mye jeg misliker med boken, men har likevel et håp i og med at det nå er blitt en serie at folk i det minste snakker om det (og det er bare å søke litt på nett, så er det utallige diskusjoner om serien og boken). Jeg tenker at om folk tar med seg fra denne boken at det de sier og gjør har en effekt på andre, at de tenker over det, så er det en bra ting.

(*reklamelink)

Endelig skal vi le

Tittel: Endelig skal vi le *

Forfatter: Birgit Alm

ISBN: 978-82-10-05543-0

Denne boken lånte jeg med meg hjem fra biblioteket ene og alene fordi en låner jeg stoler på boksmaken til sa til meg at denne burde nesten alle lese. I løpet av en arbeidsdag får jeg stort sett mange av denne typen boktips, og det er ikke alle bøkene jeg leser for å si det på den måten. Nå er det en god stund siden jeg fikk anbefalingen av låneren og jeg husker ikke hva hun sa, men jeg husker følelsen av stemningen når hun snakket om boken. Det var noe ekstra der som gjorde at jeg ikke klarte å la være å låne med meg boken hjem.

Elinor Nor er alenemor, student og fattig. Det siste prøver hun å unngå til enhver tid, så hun innrømmer det ikke for andre. Nesten ikke for seg selv stort sett heller.

Spesielt rundt høytider er det ofte artikler i mediene om de fattige i landet; de som klager sin nød og de som prøver å late som alt er helt fint. De som akkurat klarer seg på de pengene de får og de som akkurat ikke klarer seg på de pengene de får. De fleste av oss vil jeg tro tenker på disse når det omtales i mediene, men tenker vi på dem ellers? Jeg gjør ikke det. Jeg har så jeg klarer meg. Jeg har så jeg kan kjøpe ting om jeg trenger det og jeg kan spare litt hver måned så jeg har til uforutsette utgifter. Elinor i denne boken har ikke det. Hun har ikke en krone ekstra, faktum er at hun ofte er mange kroner for lite hver måned. Hun er glad de dagene og helgene ungen er hos faren for da tror hun at ungen får god og næringsrik mat.

Elinor gjør så godt hun kan for seg selv og sønnen, men det er tydelig gjennom hele boken at livet og økonomien (eller, fraværet av økonomi) tærer på henne. Desperasjonen hennes skinner så tydelig gjennom at det er ubehagelig lesning til tider. Det er ubehagelig fordi situasjonen til Elinor er ikke enestående, det er noe som gjelder for mange. De færreste snakker om det fordi de skammer seg.

Låneren som snakket til meg om denne boken hadde lest ut boken kvelden i forveien så vidt jeg husker, kanskje det var derfor hun var så insisterende på at andre måtte lese denne boken? Den følelsen av at dette skjer, det er her og nå, det er en fattigdom som sjelden snakkes om, som gjemmes, som er forbundet med skam, som burde frem i lyset. Derfor er dette en bok mange burde lese og snakke om. Fattigdom. For meg er en hundrelapp ikke en stor sum, men for en fattig person kan det være forskjellen mellom å være mett i flere dager eller å sulte.

Jeg skulle ønske at folk kunne være mer åpne om temaet økonomi; om du ikke har penger å sløse bort på en kafetur, vær ærlig. Jeg lærte når jeg var liten at ærlighet varer lengst; dessuten: sannheten kommer alltid frem enten du vil eller ikke, så hvorfor ikke bare være ærlig med en gang selv om det er skummelt? For det er skummelt, det gir en følelse av utilstrekkelighet, at en ikke har kontroll, at en ikke har nok, at en er fattig. Vær åpne med de rundt; les boken og snakk om temaet.

(*om du kjøper boken via denne linken får jeg en liten prosent, ingen ekstra kostnad for deg)

Bienes hemmelige liv

Tittel: Bienes hemmelige liv

Forfatter: Sue Monk Kidd

ISBN: 82-02-24683-0

Det er flere år siden boken var veldig populær og mye omtalt, og den har stått i bokhyllen min i mange år. Jeg fikk den via en bokklubb jeg var med i en gang for haugevis av år siden (med andre ord: jeg husker ikke når, men det er veldig lenge siden). Om jeg skal gjette så var den sikkert et sånt innmeldingstilbud, for jeg har aldri vært så veldig nysgjerrig på den. Grunnen til at jeg nå har lest den er fordi den ble valgt til boken vi skulle lese i lesesirkelen jeg er med i.

Boken handler om hvite Lily Owens, litt om hennes far T. Ray og mange fargede damer (og noen fargede menn). Det føles både litt rart og litt riktig å fokusere på hudfargene deres. Riktig fordi handlingen er satt i sørstatene i USA på 60-tallet. Rart fordi de er så veldig fokuserte på det. Jeg tenker vanligvis ikke på det, men innser at jeg ofte bare tenker at de jeg leser om er hvite. Mest sannsynlig fordi jeg selv er hvit og jeg ser verden fra det stedet jeg er. Burde jeg fokusere mer på å lese mer bredt i forhold til karakterens hudfarge?

Rasisme er en stor del av boken, men familie og det å savne noe som ikke er der er like tydelig. Å slite med å stole på andre, men likevel ville betro seg til dem i tilfelle de vet noe som kan forklare ting som har skjedd i fortiden. Det er også litt om bier og høsting av honning i boken, men med tanke på at tittelen er Bienes hemmelige liv, forventet jeg nok kanskje mer om bier enn det jeg fikk.

Etter min mening var det en helt grei historie, men ikke noe jeg kommer til å huske over lang tid tror jeg. Det finner jeg nok mer ut av når vi har lesesirkelen og diskuterer boken. Skal innrømme at det er en diskusjon jeg er nysgjerrig på.

Kjære søndag

Dagens smakebit kommer fra Endelig skal vi le * av Birgit Alm. Boken fikk jeg anbefalt av en låner på biblioteket jeg jobber. Selv om jeg ofte ikke leser bøker lånere anbefaler meg (bare anbefaler de videre til andre lånere igjen), så var det noe med måten lånere snakket om boken på. Hun var veldig insisterende og tydelig påvirket av boken, så da ble jeg veldig nysgjerrig. Så langt er boken alminnelig, men også ubehagelig, vond og sår – på en utmerket måte.

Jeg er blitt flink til å klare meg med lite, men jo lenger man klarer seg med lite, desto større blir det svarte suget i magen, et sug av mangler. Av savn. Av sult. Og det har satt sine spor, jeg kjenner det. Den gjerrige måten jeg forholder meg til alt på. Å måtte tenke gjennom ethvert innkjøp og alltid vurdere om det finnes rimeligere alternativer. Det er en egen form for mentalitet, å overleve på lite og samtidig gi inntrykk av at man har alt man trenger. Men samme hvor gnien og forsiktig jeg er, er det nesten bestandig tomt noen dager før arbeidsavklaringspengene kommer, to ganger i måneden. Det samme beløpet hver gang. I tillegg får jeg barnetrygd og barnebidrag. Fire ulike utbetalinger per måned, som likevel ikke utgjør noe i nærheten av en alminnelig inntekt.

Jeg merker at boken påvirker meg, og selv om jeg ikke har lest den ferdig, vil jeg sterkt anbefale den.

Ønsker alle en fortsatt fin påske!

(*Affiliate link – om du kjøper noe etter å ha klikket på denne kan jeg motta provisjon – uten kostnad for deg.)

Jeg håper noen kan høre meg

Tittel: Jeg håper noen kan høre meg *(org. Radio Silence)

Forfatter: Alice Oseman; oversatt av Tonje Røed

ISBN: 978-82-8238-158-1

Kilde: leseeksemplar fått av Mangschou forlag

Følelsen av å høre hjemme i en bok, det er følelsen jeg har nå som jeg nettopp har lest ut boken. Nei, karakterene var ikke perfekte og feilfrie – noe som gjorde dem så realistiske. De var seg selv med alt det som det innebærer. Jeg følte meg knyttet til dem på en måte jeg sjelden gjør med karakterer i en bok.

Det var tittelen jeg først hengte meg opp i når jeg ble oppmerksom på boken. Vanligvis tenker jeg ikke så mye over den før jeg har lest baksideteksten. Denne gangen derimot, tittelen slo mot meg og slapp ikke taket. Det gjorde for så vidt ikke boken heller når jeg begynte å lese i den.

Jeg kunne kjenne meg igjen i Frances, i Aled og i Raine. De hadde alle karaktertrekk jeg tror mange andre også kan kjenne seg igjen i. Jeg likte at moren til Frances var til stede, at det ikke var nok en ungdomsbok hvor foreldrene er fraværende. Jeg likte hvordan beskrivelsene av personene ble gjort, at det føltes så naturlig.

Ofte blir hvite og fargede personer karakterisert ut i fra hvordan vi i den vestlige hvite verden ser på det «typiske», og dette gjenspeiles ofte i bøker. Det tok meg dermed litt tid å finne ut av at alle karakterene i denne boken ikke var den typiske slank, hvit og pen person. Rett og slett fordi det ikke var viktig, og det var en god følelse. At de så forbi det ytre, og forholdt seg til det som var, at det var helt naturlig at folk så forskjellig ut.

Hvordan boken også tok opp temaet seksualitet ble gjort på, etter min mening, en helt fantastisk måte. Det ble ikke laget en stor greie av det. De var den de var, og så enkelt var det. Noe som er nettopp sånn det burde være, men det er sjeldent jeg ser det så naturlig som det var i denne boken.

Karakterene, historien, temaene; alt var så realistisk og gjenkjennbart. Jeg vil leve i denne boken; kan jeg få lov til det? Jeg har nettopp lest den ut, og som dere skjønner, likt den veldig godt. Finner dermed ingen feil med den for øyeblikket. Mine følelser ovenfor bøker jeg liker pleier sjelden å endre seg, så denne boken tror jeg at jeg kan være trygg på å anbefale til mange.

(*om du kjøper boken via denne linken får jeg en liten prosent, ingen ekstra kostnad for deg)

Tusen strålende soler

Tittel: Tusen strålende soler

Forfatter: Khaled Hosseini; oversetter: Elisabet W. Middelthon

ISBN: 978-82-516-2338-4 (Schibsted forlag)

For en del år tilbake, når denne boken først kom ut, var det mye snakk om den. Det ble lange ventelister på bibliotekene og den solgte godt i butikkene. Den gangen var det ikke en type bok jeg kunne tenke meg å lese. Heller ikke i dag er det en bok jeg vanligvis ville plukket opp, men siden det var et valg til lesesirkelen jeg er med i, leste jeg den. Riktignok var jeg ikke ferdig med å lese den da jeg burde vært det, men jeg leste den ut i etterkant.

Jeg likte det den gjorde med å forklare de ulike menneskene, og forholdene alle (spesielt kvinnene) levde under. Hvordan samfunnet forandret seg så totalt bare på kort stund. Hvordan kvinnene ikke hadde noen verdi med mindre de giftet seg og fikk barn, helst gutter. Hvordan de prøvde å ta vare på hverandre, men ofte ble hindret av fordommer på den ene eller andre måten.

Boken bidro til at jeg, nok en gang, er takknemlig for at jeg er født når jeg er født, på stedet jeg er født. At kvinnesaker er kjempet og jeg dermed kan nyte godt av det. At jeg har en stemme, at jeg har en mulighet til å påvirke, ikke bare mitt eget liv, men også andres liv om jeg ønsker det.

Da vi diskuterte boken kom selvfølgelig kvinnesynet i boken opp, og det ble mye snakk om det og sammenligninger med hvordan det har vært i Norge i tidligere tider, hvordan det er nå, og hvordan det fremdeles er mange steder i verden.

Alle valg en gjør har konsekvenser, og Mariam bærer med seg sine valg og konsekvenser hele livet. Det er en type kvinne som er inspirerende, en viljesterk kvinne som kan virke kuet, men likevel har en iboende styrke.

Det er ikke lystig lesning, men det er bra lesning.

Kjære søndag

En smakebit på søndagSmakebit på søndag er et meme opprettet av Mari fra bloggen Flukten fra virkeligheten. Dagens smakebit kommer fra Tusen strålende soler av Khaled Hosseini.

tusen-stralende-solerSenere, da hun var eldre, skjønte Mariam det. Det var måten Nana sa det på – hun sa det egentlig ikke, det var mer som om hun spyttet det på henne – som fikk Mariam til å fatte hvor dypt det stakk. Det var da hun forsto hva Nana mendte, at en harami var noe uønsket; at hun, Mariam, var en uekte person som aldri ville ha de samme rettmessige krav som andre mennesker, hun ville ikke ha krav på kjærlighet, familie, et hjem, anerkjennelse.

Denne boken har jeg bare så vidt startet på, for jeg rekker ikke å lese så mye hjemme. Jeg leser denne boken til en lesesirkel jeg er med i. Der har vi begynt å velge bøker som noen av oss har likt, så er spent på hva jeg kommer til å syns om den.

(*Affiliate link – om du kjøper noe etter å ha klikket på denne kan jeg motta provisjon – uten kostnad for deg.)

Bare la meg være i fred

Bare la meg være i fredTittel: Bare la meg være i fred *

Forfatter: Bergljot K. Nordal

ISBN: 978-82-03-25988-3

(*Affiliate link – om du kjøper noe etter å ha klikket på denne kan jeg motta provisjon – uten kostnad for deg.)

Jeg var veldig usikker i starten av denne boka, om jeg kom til å syns noe om den. Jeg har lenge vært glad i action, spenning og fantasybøker. Dette her var det jeg er ganske sikker på at kalles samtidslitteratur; med andre ord: historier om dagligliv.

Bokas hovedperson, Max, er litt på utsiden. Han er ikke helt som de andre, han passer ikke helt inn. Ikke fordi det er noe galt eller annerledes med han, han bare følger ikke den samme strømmen som de fleste andre. Det har gjort at foreldrene hans har tatt ham med seg og flyttet til et nytt sted fordi noe skjedde på skolen han gikk på.

Boka traff meg veldig; den er sår og gjenkjennelig og vond, men det er også gode ting. Den viser på en smart måte at hakkekyllinger kan bli lei av å være hakkekyllinger og plutselig ta oppgjør med noen. En som er hakkekylling et sted, kan bli den som hakker et annet sted; mest fordi han vet hvor vondt det er å være hakkekylling og vil for enhver pris unngå det. Boka vitner om en forståelse for at barn og voksne ser ulikt på ting. Vi ser alle det vi ønsker, og er noe for ubehagelig, så «ser» vi det ikke. Vi vedfinner oss ikke hva som faktisk skjer.

Denne boka brakte fram følelser i meg. Jeg ble frustrert, jeg ble sint, jeg ble lei og jeg ble glad. Jeg har lyst til å gi denne boka til mange og si LES! Grunnen til det er fordi folk må lære seg å høre etter hva folk sier. En kan ikke bare dure fram som en selv ønsker for enhver pris. En må ta hensyn til at folk er forskjellige, og at de har ulike meninger. En må lære seg å stå opp for seg selv og andre. Verden er ikke et perfekt sted, og menneskene er heller ikke perfekte. Vi trenger ikke å være perfekte, men respekt og integritet kan være lurt å ha.

Jeg klarer ikke å slutte å tenke på Max, og på Trond, og kanskje det er poenget? At de skal være med meg videre?

Kjære søndag

En smakebit på søndagSmakebit på søndag er et meme opprettet av Mari fra bloggen Flukten fra virkeligheten. Dagens smakebit kommer fra en ungdomsbok som gjorde stort inntrykk på meg.

Bare la meg være i fredDe har flytta, de har fått hus og hage, og både moren og faren har fått bedre jobber. De har flytta fra pisserenner og knuste flasker, og det skal ikke skje igjen. Det gjelder å ikke stikke seg fram, men heller ikke være for slapp. Falle midt imellom, bare. De fleste greier jo å holde seg der. Han vil være som de fleste.

Dassen. Alltid er det på dassen det skjer. Max er kvalm. Han lener seg mot veggen og ser i taket. Malinga flasser av i murtaket, det henger tynne malingsflak som en trussel over huene deres mens de går på dass. Trond står bak døra og puster, men beveger seg ikke.

Dette er en tynn bok på rett over hundre sider, men den sier utrolig mye. Max (hovedpersonen) tenker ting jeg kan kjenne meg igjen i; på godt og vondt. Tittelen Bare la meg være i fred * er dekkende for boka, og jeg syns Nordal har gjort en god jobb med å få frem tankene til Max. Anbefales!

(*Affiliate link – om du kjøper noe etter å ha klikket på denne kan jeg motta provisjon – uten kostnad for deg.)