Nå skjer det

Tittel: Nå skjer det* (org. Det händer nu)

Forfatter: Sofia Nordin; oversatt av Lene Stokseth

ISBN: 978-82-8238-172-2

Boken er mottat fra Mangschou forlag, men det har ingen innvirkning på min mening om den.

Jaha, tenker jeg. Konsentrer deg nå, Stella. Leppestift, søt gutt. Du vet at du kan dette her. Det er spesialiteten din. Du vet at de tror det er viktig.

Jeg ser på dem, alle sammen, og klarer ikke la være å lure på om de også sitter og ønsker at de torde skrike rett ut. Om de sitter der og tenker at vi er latterlig små, og at vi må slutte å late som.

Stella er boken hovedperson, og en komplisert, men likevel enkel karakter. En tenåring som er ordentlig forelsket for første gang. Hun er riktignok usikker på hvordan hun skal gå frem, for dette er noe annet enn bare tulling som de stadig vekk gjør – dette er på ordentlig.

Den altoppslukende kjærligheten Stella ikke vet hvordan hun skal takle, er så forståelig og gjenkjennelig. Hun vet ikke hvor hun skal gjøre av seg, eller hvordan hun skal oppføre seg i forhold til den hun er forelsket i. Hvorfor kan ikke ting bare være enkelt?

Stella tar noen valg for å prøve å endre på ting, men det slår tilbake på henne. Hun er i en periode av livet hvor hun prøver å finne ut hvem hun er, og da er det ikke alltid lett å vite hva hun skal gjøre. Det er et famlende forsøk på å være den hun er, men det kan være lettere når de er flere om det.

Oppbygningen av historien gjør at Stella, hennes følelser og utfordringer føles virkelig og troverdig. En herlig kjærlighetshistorie godt blandet med å finne seg selv som tenåring. Det er sårt, ømt, vondt, kjærlig, godt, søtt og herlig.

Epostene Stella utveksler med den gamle damen Agnes, gav boken enda mer dybde som igjen gjorde historien mer troverdig. Om du ikke har forstått det enda; denne boken likte jeg veldig godt. Den var lettlest, men hadde samtidig en historie med en dybde.

(*Reklamelink)
Advertisements

Kjære søndag

Dagens smakebit kommer fra den nyeste boken til Sofia Nordin; Nå skjer det*. Jeg leste, og syns trilogien Ett sekund om gangen (tanker om bok to og bok tre), var veldig bra og ble dermed veldig spent når jeg fikk vite at hun nettopp hadde kommet ut med en ny bok.

Før var jeg ganske flink på skolen. Jeg var ikke noe geni, men jeg hang med. Nå hender det at jeg ikke har noen anelse om hva lærerne snakker om, fordi jeg har sittet og sett på nakken til Sigrid og fantasert om hvordan det ville kjennes å kjærtegne den, hvor varm den ville være mot hånden min. Eller noe annet dumt som har med Sigrid å gjøre. Utrolig dårlig timing nå som vi skal få avsluttende karakterer. De fleste av lærerne vet jo at jeg egentlig er smart, men hva skal de gjøre? De kan jo ikke gi meg karakterer etter hvordan jeg var før. Kanskje de tror jeg har fått en hjerneskade og burde gå i en spesialklasse. Av og til husker jeg knapt hvilket fag vi har når jeg blir spurt om noe.

Det er greit nok at Sigrid antagelig har den fineste nakken i verden, men jeg vet ikke om den er verdt det hvis jeg havner i en spesialklasse på grunn av den. Dessuten kommer jo hun også til å tro at jeg er dum hvis det fortsetter sånn, og det er verre enn all verdens dårlige karakterer.

Har du lest noen bøker av Sofia Nordin?

(*reklamelink)

En av oss lyver

Tittel: En av oss lyver (org. One of us is lying)

Forfatter: Karen M. McManus; oversatt av Agnete Øye

ISBN: 978-82-02-55736-2

Når jeg første gang hørte om denne boka fikk jeg litt Breakfast club følelse; med en dash av mord selvfølgelig. Eller, mordet er kanskje ikke så selvfølgelig?

Det er fire personer som forteller historien litt om hverandre; nerden, skjønnheten, outsideren og baseballspilleren. En som derimot ikke får være med å fortelle sin egen historie er mordofferet Simon; sladrehanken selv. Han var virkelig en sladrehank; han hadde så mye informasjon om alle og brukte den til enhver tid til å spre rykter via en app. Så det å si at mange ikke likte ham, er nok en underdrivelse. (så å fare med sladder kan få konsekvenser…)

Firerbanden får mange mot seg, de får noen med seg, og er stadig like usikre på alle rundt dem, inkludert hverandre. Forståelig egentlig; det virker til å være begrenset med mulige syndebukker. De gir alle litt av sitt eget bilde, men det er aldri noen som vet alt. Noe som er tydelig hele veien er at de fleste skjuler noe – det er noe som for meg gir boka en troverdighet. De fleste liker å vise frem et bilde av seg selv som er ganske plettfritt, og det er vanskelig å plutselig skulle bryte ut av sånn en alltid har vært. Personene er sosialisert inn i livene sine på en måte som gjør at de ofte bare holder fasaden fordi det er lettere. Utfordringen er jo når fasaden slår sprekker og det viser seg at ikke alt er like rosenrødt bak.

Boka fascinerte meg, og jeg brukte ikke lang tid på å lese den. Mens jeg leste prøvde jeg stadig å tenke ut teorier på hva som kom til å være løsningen – det var til tider en liten hjernetrim (som jeg absolutt ikke hadde vondt av). Jeg skjønner hvorfor mange har snakket om boka, og det kommer nok jeg også til å gjøre.

Crazy

Tittel: Crazy

Forfatter: Benjamin Lebert

ISBN: 82-03-24320-7

Hvor og hvordan jeg fikk tak i denne boken aner jeg ikke, men den stod i alle fall i bokhyllen min. Siden jeg for tiden leser bokhyllen min, tenkte jeg: hvorfor ikke, den er jo ikke så lang.

Fra bokens bakside: «Livet er en crazy jævel. Foreldrene mine slåss, søsteren min er lesbisk og jeg er en krøpling. Ja, og snart blir jeg sikkert også sparket ut fra internatskolen. Sånn er det bare. Men før det skjer, skal kompisenene mine og jeg sjekke ut en del ting. Vi skal på tokt, og denne gangen stikker vi lenger enn til jentefløyen.»

Ordet crazy blir brukt noe som føltes som uendelig mange ganger, så jeg ble litt sliten av det. En annen gjentakelse som begynte å gå meg på nervene selv om boken var kort var delbeskrivelsen av den ene karakteren i boken: Florian, som alle bare kaller jenta. Tjukke Felix og tynne Felix går også igjen, og jeg klarer ikke å la være å tenke: kunne det ikke blitt valgt noen andre kallenavn på den; det blir tross alt sagt til dem og jeg tenker at det kan ikke være hyggelig å bli minnet på det hele tiden selv om det er sant. Persongalleriet i denne boken ble dermed litt for stereotypisk og endimensjonale. Greit at boken er en debutbok av en 16-åring, men siden den er utgitt må den jo ha vært gjennom litt redigering i forlaget?

Kanskje jeg bare er litt for kritisk i dag som finner så mye negativt å si om boken. Så får ta med noe positivt også: språket fløyt utrolig lett, og boken i seg selv var veldig lettlest. Vennskapet i guttegjengen var et godt eksempel på et godt vennskap syns jeg, så det var jo også positivt.

Tl;dr: lettlest, men irriterende momenter så den passet ikke helt for meg.

13 gode grunner

Tittel: 13 gode grunner *

Forfatter: Jay Asher

ISBN: 978-82-516-8639-6

Dette var andre gangen jeg leste denne boken; forrige gang jeg leste den var i starten av 2011. Grunnen til at jeg leste den på nytt var fordi Netflix-serien var kommet og jeg hadde sett den. Jeg så serien fordi jeg visste den var basert på boken jeg leste og likte for mange år siden.

Når det gjelder Netflix-serien, så både likte og mislikte jeg den. De har endret en del fra boken til serien, noe som er vanlig når noe blir adaptert fra et medie til et annet.

Heldigvis er det lov å endre mening. Jeg ser verden på en litt annen måte nå enn jeg gjorde for seks (!) år siden, jeg har forandret meg, jeg har levd litt mer og opplevd litt mer. Dermed hadde jeg også et annet syn på boken nå enn det jeg hadde da.

Hannah hadde et stort behov for hjelp som hun dessverre ikke fikk. Skolen burde tatt tak i mobbing, men det er et vanskelig tema, og ofte vanskelig å oppdage. Det er mye som blir skjult for lærere, men de har også øyne og ører, det samme med foreldrene til Hannah. En annen utfordring med mobbing og utestenging er jo at folk er forskjellige, så de oppfatter og føler på ting på forskjellige måter. Noe som en ikke bryr seg om, kan gjøre en dag enten helt forferdelig eller helt fantastisk for et annet menneske.

Noe av det jeg misliker med boken denne gangen, som jeg ikke tror jeg tenkte over første gang jeg leste boken, var at Hannah skylder på de andre for at hun valgte den utgangen hun gjorde. Hun legger mye av skylden, nesten all skylden, over på de ulike personene hun snakker om på kassettene. Jeg forstår behovet hennes for å fortelle dem at det de sa og gjorde påvirket henne, men det er likevel ikke en ok måte å gjøre det på. Det gjør meg sint og frustrert; og det at hun ikke fikk hjelp gjør meg trist.

Det var mange som kunne gjort ting annerledes, men ting som er gjort og sagt kan aldri tas tilbake. Det er ikke mulig å endre fortiden. De fleste av personene visste at ting som var skjedd ikke var greit, men å høre det fra en død jente for så å måtte leve med ekstra skyldfølelse – heller ikke greit.

Totalt sett er det mye jeg misliker med boken, men har likevel et håp i og med at det nå er blitt en serie at folk i det minste snakker om det (og det er bare å søke litt på nett, så er det utallige diskusjoner om serien og boken). Jeg tenker at om folk tar med seg fra denne boken at det de sier og gjør har en effekt på andre, at de tenker over det, så er det en bra ting.

(*reklamelink)

Endelig skal vi le

Tittel: Endelig skal vi le *

Forfatter: Birgit Alm

ISBN: 978-82-10-05543-0

Denne boken lånte jeg med meg hjem fra biblioteket ene og alene fordi en låner jeg stoler på boksmaken til sa til meg at denne burde nesten alle lese. I løpet av en arbeidsdag får jeg stort sett mange av denne typen boktips, og det er ikke alle bøkene jeg leser for å si det på den måten. Nå er det en god stund siden jeg fikk anbefalingen av låneren og jeg husker ikke hva hun sa, men jeg husker følelsen av stemningen når hun snakket om boken. Det var noe ekstra der som gjorde at jeg ikke klarte å la være å låne med meg boken hjem.

Elinor Nor er alenemor, student og fattig. Det siste prøver hun å unngå til enhver tid, så hun innrømmer det ikke for andre. Nesten ikke for seg selv stort sett heller.

Spesielt rundt høytider er det ofte artikler i mediene om de fattige i landet; de som klager sin nød og de som prøver å late som alt er helt fint. De som akkurat klarer seg på de pengene de får og de som akkurat ikke klarer seg på de pengene de får. De fleste av oss vil jeg tro tenker på disse når det omtales i mediene, men tenker vi på dem ellers? Jeg gjør ikke det. Jeg har så jeg klarer meg. Jeg har så jeg kan kjøpe ting om jeg trenger det og jeg kan spare litt hver måned så jeg har til uforutsette utgifter. Elinor i denne boken har ikke det. Hun har ikke en krone ekstra, faktum er at hun ofte er mange kroner for lite hver måned. Hun er glad de dagene og helgene ungen er hos faren for da tror hun at ungen får god og næringsrik mat.

Elinor gjør så godt hun kan for seg selv og sønnen, men det er tydelig gjennom hele boken at livet og økonomien (eller, fraværet av økonomi) tærer på henne. Desperasjonen hennes skinner så tydelig gjennom at det er ubehagelig lesning til tider. Det er ubehagelig fordi situasjonen til Elinor er ikke enestående, det er noe som gjelder for mange. De færreste snakker om det fordi de skammer seg.

Låneren som snakket til meg om denne boken hadde lest ut boken kvelden i forveien så vidt jeg husker, kanskje det var derfor hun var så insisterende på at andre måtte lese denne boken? Den følelsen av at dette skjer, det er her og nå, det er en fattigdom som sjelden snakkes om, som gjemmes, som er forbundet med skam, som burde frem i lyset. Derfor er dette en bok mange burde lese og snakke om. Fattigdom. For meg er en hundrelapp ikke en stor sum, men for en fattig person kan det være forskjellen mellom å være mett i flere dager eller å sulte.

Jeg skulle ønske at folk kunne være mer åpne om temaet økonomi; om du ikke har penger å sløse bort på en kafetur, vær ærlig. Jeg lærte når jeg var liten at ærlighet varer lengst; dessuten: sannheten kommer alltid frem enten du vil eller ikke, så hvorfor ikke bare være ærlig med en gang selv om det er skummelt? For det er skummelt, det gir en følelse av utilstrekkelighet, at en ikke har kontroll, at en ikke har nok, at en er fattig. Vær åpne med de rundt; les boken og snakk om temaet.

(*om du kjøper boken via denne linken får jeg en liten prosent, ingen ekstra kostnad for deg)

Bienes hemmelige liv

Tittel: Bienes hemmelige liv

Forfatter: Sue Monk Kidd

ISBN: 82-02-24683-0

Det er flere år siden boken var veldig populær og mye omtalt, og den har stått i bokhyllen min i mange år. Jeg fikk den via en bokklubb jeg var med i en gang for haugevis av år siden (med andre ord: jeg husker ikke når, men det er veldig lenge siden). Om jeg skal gjette så var den sikkert et sånt innmeldingstilbud, for jeg har aldri vært så veldig nysgjerrig på den. Grunnen til at jeg nå har lest den er fordi den ble valgt til boken vi skulle lese i lesesirkelen jeg er med i.

Boken handler om hvite Lily Owens, litt om hennes far T. Ray og mange fargede damer (og noen fargede menn). Det føles både litt rart og litt riktig å fokusere på hudfargene deres. Riktig fordi handlingen er satt i sørstatene i USA på 60-tallet. Rart fordi de er så veldig fokuserte på det. Jeg tenker vanligvis ikke på det, men innser at jeg ofte bare tenker at de jeg leser om er hvite. Mest sannsynlig fordi jeg selv er hvit og jeg ser verden fra det stedet jeg er. Burde jeg fokusere mer på å lese mer bredt i forhold til karakterens hudfarge?

Rasisme er en stor del av boken, men familie og det å savne noe som ikke er der er like tydelig. Å slite med å stole på andre, men likevel ville betro seg til dem i tilfelle de vet noe som kan forklare ting som har skjedd i fortiden. Det er også litt om bier og høsting av honning i boken, men med tanke på at tittelen er Bienes hemmelige liv, forventet jeg nok kanskje mer om bier enn det jeg fikk.

Etter min mening var det en helt grei historie, men ikke noe jeg kommer til å huske over lang tid tror jeg. Det finner jeg nok mer ut av når vi har lesesirkelen og diskuterer boken. Skal innrømme at det er en diskusjon jeg er nysgjerrig på.

Kjære søndag

Dagens smakebit kommer fra Endelig skal vi le * av Birgit Alm. Boken fikk jeg anbefalt av en låner på biblioteket jeg jobber. Selv om jeg ofte ikke leser bøker lånere anbefaler meg (bare anbefaler de videre til andre lånere igjen), så var det noe med måten lånere snakket om boken på. Hun var veldig insisterende og tydelig påvirket av boken, så da ble jeg veldig nysgjerrig. Så langt er boken alminnelig, men også ubehagelig, vond og sår – på en utmerket måte.

Jeg er blitt flink til å klare meg med lite, men jo lenger man klarer seg med lite, desto større blir det svarte suget i magen, et sug av mangler. Av savn. Av sult. Og det har satt sine spor, jeg kjenner det. Den gjerrige måten jeg forholder meg til alt på. Å måtte tenke gjennom ethvert innkjøp og alltid vurdere om det finnes rimeligere alternativer. Det er en egen form for mentalitet, å overleve på lite og samtidig gi inntrykk av at man har alt man trenger. Men samme hvor gnien og forsiktig jeg er, er det nesten bestandig tomt noen dager før arbeidsavklaringspengene kommer, to ganger i måneden. Det samme beløpet hver gang. I tillegg får jeg barnetrygd og barnebidrag. Fire ulike utbetalinger per måned, som likevel ikke utgjør noe i nærheten av en alminnelig inntekt.

Jeg merker at boken påvirker meg, og selv om jeg ikke har lest den ferdig, vil jeg sterkt anbefale den.

Ønsker alle en fortsatt fin påske!

(*Affiliate link – om du kjøper noe etter å ha klikket på denne kan jeg motta provisjon – uten kostnad for deg.)

Jeg håper noen kan høre meg

Tittel: Jeg håper noen kan høre meg *(org. Radio Silence)

Forfatter: Alice Oseman; oversatt av Tonje Røed

ISBN: 978-82-8238-158-1

Kilde: leseeksemplar fått av Mangschou forlag

Følelsen av å høre hjemme i en bok, det er følelsen jeg har nå som jeg nettopp har lest ut boken. Nei, karakterene var ikke perfekte og feilfrie – noe som gjorde dem så realistiske. De var seg selv med alt det som det innebærer. Jeg følte meg knyttet til dem på en måte jeg sjelden gjør med karakterer i en bok.

Det var tittelen jeg først hengte meg opp i når jeg ble oppmerksom på boken. Vanligvis tenker jeg ikke så mye over den før jeg har lest baksideteksten. Denne gangen derimot, tittelen slo mot meg og slapp ikke taket. Det gjorde for så vidt ikke boken heller når jeg begynte å lese i den.

Jeg kunne kjenne meg igjen i Frances, i Aled og i Raine. De hadde alle karaktertrekk jeg tror mange andre også kan kjenne seg igjen i. Jeg likte at moren til Frances var til stede, at det ikke var nok en ungdomsbok hvor foreldrene er fraværende. Jeg likte hvordan beskrivelsene av personene ble gjort, at det føltes så naturlig.

Ofte blir hvite og fargede personer karakterisert ut i fra hvordan vi i den vestlige hvite verden ser på det «typiske», og dette gjenspeiles ofte i bøker. Det tok meg dermed litt tid å finne ut av at alle karakterene i denne boken ikke var den typiske slank, hvit og pen person. Rett og slett fordi det ikke var viktig, og det var en god følelse. At de så forbi det ytre, og forholdt seg til det som var, at det var helt naturlig at folk så forskjellig ut.

Hvordan boken også tok opp temaet seksualitet ble gjort på, etter min mening, en helt fantastisk måte. Det ble ikke laget en stor greie av det. De var den de var, og så enkelt var det. Noe som er nettopp sånn det burde være, men det er sjeldent jeg ser det så naturlig som det var i denne boken.

Karakterene, historien, temaene; alt var så realistisk og gjenkjennbart. Jeg vil leve i denne boken; kan jeg få lov til det? Jeg har nettopp lest den ut, og som dere skjønner, likt den veldig godt. Finner dermed ingen feil med den for øyeblikket. Mine følelser ovenfor bøker jeg liker pleier sjelden å endre seg, så denne boken tror jeg at jeg kan være trygg på å anbefale til mange.

(*om du kjøper boken via denne linken får jeg en liten prosent, ingen ekstra kostnad for deg)

Tusen strålende soler

Tittel: Tusen strålende soler

Forfatter: Khaled Hosseini; oversetter: Elisabet W. Middelthon

ISBN: 978-82-516-2338-4 (Schibsted forlag)

For en del år tilbake, når denne boken først kom ut, var det mye snakk om den. Det ble lange ventelister på bibliotekene og den solgte godt i butikkene. Den gangen var det ikke en type bok jeg kunne tenke meg å lese. Heller ikke i dag er det en bok jeg vanligvis ville plukket opp, men siden det var et valg til lesesirkelen jeg er med i, leste jeg den. Riktignok var jeg ikke ferdig med å lese den da jeg burde vært det, men jeg leste den ut i etterkant.

Jeg likte det den gjorde med å forklare de ulike menneskene, og forholdene alle (spesielt kvinnene) levde under. Hvordan samfunnet forandret seg så totalt bare på kort stund. Hvordan kvinnene ikke hadde noen verdi med mindre de giftet seg og fikk barn, helst gutter. Hvordan de prøvde å ta vare på hverandre, men ofte ble hindret av fordommer på den ene eller andre måten.

Boken bidro til at jeg, nok en gang, er takknemlig for at jeg er født når jeg er født, på stedet jeg er født. At kvinnesaker er kjempet og jeg dermed kan nyte godt av det. At jeg har en stemme, at jeg har en mulighet til å påvirke, ikke bare mitt eget liv, men også andres liv om jeg ønsker det.

Da vi diskuterte boken kom selvfølgelig kvinnesynet i boken opp, og det ble mye snakk om det og sammenligninger med hvordan det har vært i Norge i tidligere tider, hvordan det er nå, og hvordan det fremdeles er mange steder i verden.

Alle valg en gjør har konsekvenser, og Mariam bærer med seg sine valg og konsekvenser hele livet. Det er en type kvinne som er inspirerende, en viljesterk kvinne som kan virke kuet, men likevel har en iboende styrke.

Det er ikke lystig lesning, men det er bra lesning.