Kjære søndag

Dagens smakebit kommer i to former, så da kan du velge selv hva du ønsker. Jeg har nemlig i over to år hatt lyst til å lage en youtube-kanal hvor jeg snakker om bøker på norsk. Bedre sent enn aldri er det noe som heter, så nå har det endelig skjedd.

Uansett, dagens smakebit kommer fra Isilds vrede av John Olav Oldertrøen. En bok jeg ønsket å lese når den kom ut, men aldri fikk tid til. Grunnen til at jeg plukket den opp nå var fordi jeg fikk bok nummer to (Belials inferno) i posten, og selv om det står at jeg ikke må lese begge, klarer jeg ikke la være å lese bøkene i riktig rekkefølge.

Skogbunnen endret seg etterhvert som han gikk videre, det ble mer og mer bregner og urter. Han stoppet foran to gamle grantrær. Nederst på stammen vokste det en masse sopp, og noen grønne, rare tråder hang ned fra de spinkle grenene. Det så nesten ut som en slags julepynt. Noe slikt hadde han aldri sett før. Trym holdt hånden under en av trådene. De var lette, myke og fine. Så lukket han neven rundt tråden og forsøkte å rive den løs.

– Hei!

Trym stanset i bevegelsen og frøs til som en istapp. Knappe ti meter unna ham stod ei jente!

Hun måtte være på hans alder. Kanskje ett år i forskjell, pluss eller minus, det var vanskelig å si sikkert. Hun hadde lyst, langt og bustete hår, og hun var kledd i en gammeldags, blågrå kjole. Det så ut som hun bet i neglen på pekefingeren mens hun kikket skrått mot ham. Hvor kom hun fra, og hvordan kunne han ha unngått å legge merke til henne?

– Hei? sa Trym og kremtet.

Hun tok noen skritt mot ham. Bevegelsene hennes var lette, det var som om hun svevde over terrenget. Men det som virkelig fanget oppmerksomheten hans, var at hun gikk barbent. Det måtte da være både vondt og ekkelt i skogen?

Jenta, som var like høy som ham, stoppet et par meter fra ham. Hun hadde et hjerteformet ansikt med grønne øyne som målte ham på tvers og på langs. Trym flakket med blikket, men kunne ikke unngå å legge merke til hvor skitten hun var i fjeset, på armene og på leggene. Hun smilte lurt og kniste.

– Hva gjør du her da, lille venn? spurte hun og beveget seg i en halvsirkel rundt ham. Trym snudde seg etter henne. Lille venn?

(lenker kan være affiliate-lenker som gjør at jeg kan motta en liten provisjon, uten kostnad for deg)
Advertisements

Kjære søndag

Dagens smakebit kommer fra den nyeste boken til Sofia Nordin; Nå skjer det*. Jeg leste, og syns trilogien Ett sekund om gangen (tanker om bok to og bok tre), var veldig bra og ble dermed veldig spent når jeg fikk vite at hun nettopp hadde kommet ut med en ny bok.

Før var jeg ganske flink på skolen. Jeg var ikke noe geni, men jeg hang med. Nå hender det at jeg ikke har noen anelse om hva lærerne snakker om, fordi jeg har sittet og sett på nakken til Sigrid og fantasert om hvordan det ville kjennes å kjærtegne den, hvor varm den ville være mot hånden min. Eller noe annet dumt som har med Sigrid å gjøre. Utrolig dårlig timing nå som vi skal få avsluttende karakterer. De fleste av lærerne vet jo at jeg egentlig er smart, men hva skal de gjøre? De kan jo ikke gi meg karakterer etter hvordan jeg var før. Kanskje de tror jeg har fått en hjerneskade og burde gå i en spesialklasse. Av og til husker jeg knapt hvilket fag vi har når jeg blir spurt om noe.

Det er greit nok at Sigrid antagelig har den fineste nakken i verden, men jeg vet ikke om den er verdt det hvis jeg havner i en spesialklasse på grunn av den. Dessuten kommer jo hun også til å tro at jeg er dum hvis det fortsetter sånn, og det er verre enn all verdens dårlige karakterer.

Har du lest noen bøker av Sofia Nordin?

(*reklamelink)

Kjære søndag

Har du husket å stille klokka? (ps. alltid mot sommeren; «spring forward, fall back»)

Forrige ukes smakebit var Kirkegårdsboken * av Gaiman; for meg ble det kjærlighet ved første lesning. Dagens smakebit kommer fra en helt annen type bok: * av Johan Kaggestad. Jeg går en del tur, helst i skogen. Dagen i dag startet faktisk med strålende sol og en nydelig gåtur i lysløypa som ligger like ved der jeg bor.

Det er ikke så mye som skal til av fysisk aktivitet før det gir effekt. De lærde strides om mengde og intensitet. Mitt råd til deg er: Ikke tenk så mye på hva den ene eller andre har sagt. Ikke la deg styre av forståsegpåerne i for stor grad. Kom deg ut! Gjerne sammen med andre. Mer eller mindre organiserte grupper kan gjøre det lettere å komme seg ut på tur.

Når du så kjenner varmen sige på og hjertet slå raskere, kan du være trygg på at aktiviteten gir god treningseffekt. Start opp i tempoet du finner behagelig, og litt etter litt spiller kroppen på lag, og farten øker. Men du må gjøre det – det er deg det kommer an på.

Det er noe med den friske lufta jeg puster inn når jeg er ute å går tur som gir meg masse energi på den best mulige måten, tenker godt gjør jeg også.

Har du vært ute og gått tur denne helga?

(*reklamelink)

Kjære søndag

Har endelig lest ut Stallo; den boken var ikke akkurat det jeg så for meg når jeg startet. Dagens smakebit er derfor starten på boken jeg skal starte på nå. Gleder meg litt til denne, både fordi jeg har hørt mye positivt om den, og den er skrevet av Neil Gaiman: Kirkegårdsboken *. Følte at dette var en passende bok i oktober når det nærmer seg Halloween.

I mørket var det en hånd, og hånden holdt en kniv.

Kniven hadde et skjefte av polert svart bein, og et blad som var bedre og hvassere enn noen barberkniv. Ble du skåret av det, ville du kanskje ikke merke at du hadde fått et kutt, ikke med en gang.

Kniven hadde gjort nesten alt den var tatt med til huset for å gjøre, og både bladet og skjeftet var vått. Døren til gaten var fortsatt åpen, så vidt, hvor kniven og mannen som holdt den hadde smettet inn, og fingre av nattedis hadde kravlet og buktet seg inn i huset gjennom den åpne døren.

Leser du noen Halloween-aktige bøker på denne tiden?

(*reklamelink)

Kjære søndag

Nok en søndag, nok en smakebit. Jeg leser fremdeles på boken Freakonomics av Levitt og Dubner, og Stallo av Spjut (denne er lang og merkelig…).

Ingen er mer mottagelig for en eksperts skremsler enn foreldre. Frykt er i realiteten en viktig side ved det å være foreldre. Foreldre er jo de som rår over en annen skapnings eksistens, en skapning som i begynnelsen er mer hjelpeløs enn nyfødte hos nær sagt noen annen art. Det gjør at mange foreldre bryker mye av sin energi som foreldre på å være engstelige.

Problemet er at de ofte er redde for de gale tingene. Det er ikke egentlig deres skyld. Å skille fakta fra fantasi er alltid vanskelig, særlig for travle foreldre. Og all bakgrunnsstøyen som skapes av eksperter – for ikke å snakke om presset fra andre foreldre – er så overveldende at de knapt greier å tenke selv. De opplysningene de greier å snappe opp, er som regel blitt pyntet på eller overdrevet eller tatt ut av sin sammenheng for å tjene en agenda som ikke er deres.

Ifølge forfatterne er mange foreldre i USA bekymret for våpenulykker i hjem, mens statistikken viser at sannsynligheten for å drukne i et svømmebasseng er mye større. Så det å skille statstikk og frykt fra hverandre er ikke alltid like enkelt. Selv har jeg hverken våpen eller svømmebasseng, så jeg føler meg ganske trygg (selv om jeg gjerne skulle hatt et svømmebasseng – tenk så digg!).

Har du noen gang fått en aha-opplevelse etter å ha lest litt statistikk?

Kjære søndag

Den siste uka har jeg lest veldig lite. Jeg har puslet puslespill og hørt på podcast i stedefor. Tross alt viktig med litt avveksling. Ved siden av jobb studerer jeg litt (når jeg føler for det), og faget organisasjonsforståelse er interessant. Planen denne helgen var å være på studiesamling, men jeg var så langt etter med pensum at det droppet jeg. Kan ikke få til alt. Her kommer uansett en liten smakebit fra pensumboka (Hvordan organisasjoner fungerer).

Generelt kan vi si at et mål er en beskrivelse av en ønsket fremtidig tilstand. Mål kan ha ulikt tidsperspektiv, inneholde ulike grader av realisme (om man tror det kan oppnås eller ikke) og ha ulik konkretisering.

Mens mål er en beskrivele av en ønsket fremtidig tilstand, er strategi en beskrivelse av hva man tenker å gjøre for å realisere målene. Strategien beskriver med andre ord «veien mot målet».

Jeg er en av dem som liker å sette meg mål, men jeg ser jo nå at jeg mangler en del på strategien min når det gjelder måloppnåelse. Kan jeg skylde på det for at jeg mange ganger ikke når målene mine?

Uansett, jeg håper du har en fantastisk søndag og nyter det du gjør denne dagen!

Kjære søndag

Dagens smakebit kommer fra en bok som kom ut for noen år siden. Stallo av Stefan Spjut var en bok jeg fikk lyst til å lese med en gang jeg hørte om den, men siden dette gjelder mange bøker får jeg ikke lest alle på en gang. Heldigvis må man ikke lese bøker med en gang, men kan vente til det er tid til å lese dem.

Rotvelta er så ulik alt annet i skogen. Bred og uformelig, urokkelig og mørk. Etter å ha ventet et stund våger han seg frem. Den oppbrutte baksiden er overstrødd av trådlignende røtter, og ved bakken åpner det seg et hull som er dekket av bregneblader. Det er så svart mellom flikene. Usikkert og veldig dypt. Der nede bor det noen, det er han sikker på. Kanskje en grevling har tunnelen sin der. Grevlinger bor under bakken. Småøyde og gretne. Er bare ute om natte og roter og graver. Som han står der og kikker ned i gryta under rotvelta, høres et knepp. Det hørtes ut som et lite, listende fottrinn like ved. Raskt retter han på hetta for å kunne se ordentlig. Blikket flakker mellom gransøylene som er skjellete og ru. Noe var det, det er han sikker på.

Hvilken bok har du hatt lyst til å lese lenge og endelig tatt deg tid til å lese nå?

(reklamelink)

Kjære søndag

Endelig sol! (med tanke på at det føles som det har regnet i en uke nå, er dette en veldig gledelig nyhet)

Jeg har lenge vært opptatt av min egen økonomi, og i et år nå har jeg også studert økonomi ved siden av jobb. Så jeg kan vel innrømme at dette feltet blir jeg stadig mer interessert i, noe som gjør at jeg leser fagbøker om økonomi fordi jeg syns det er interessant. Smakebiten fra dagens bok har en litt annerledes vinkling på økonomi enn jeg er vant med; på den mest positive måten. En kan lese det ut fra tittelen på boka også: Freakonomics: En uskikkelig økonom utforsker alle tings skjulte sider.

Det virker kanskje absurd at en økonom skulle beskjeftige seg med hvordan man fakker terrorister. Akkrat som det må ha føltes absurd hvis du var lærer i Chicago og ble kalt inn på et kontor og fortalt at, ehem, beregninger som er foretatt av den tynne mannen med de tykke brilleglassene, viser at du har jukset. Og at du er oppsagt. Steven Levitt tror kanskje ikke alltid fullt og fast på seg selv, men dette er han hellig overbevist om: At det godt kan hende at lærere, forbrytere og eiendomsmeglere lyver, det samme gjelder politikere og selv analytikere ved CIA. Men tall lyver ikke.

Foreløpig har jeg ikke kommet mange sidene inn i boka, men jeg tror jeg kommer til å kose meg med den.

Har du lest noen fagbøker i det siste?

Kjære søndag

For tiden leser jeg på tredje bok i serien The great library av Rachel Caine. Premisset er at biblioteket i Alexandria aldri brant ned. Biblioteket sitter med kunnskapen, og velger dermed hva som er passende å dele med folket.

Bøkene gjør at jeg er glad for at vi har et åpent samfunn hvor kunnskapen er tilgjengelig og at jeg lever et sted hvor det er lite sensur. Sensur er en farlig felle å gå i; og en av personene i boka bemerker hvor lite som skal til før en går bra å beskytte seg selv og kanskje andre før det blir sensurering i stor skala.  På overflaten er denne serien en spenningsserie, men under overflaten er det mye som skjer.

By all means, let these two giants clash, Zenobia, we have heard, has a rare library of hoarded manuscripts, and Rome still hides their rarest and choicest works. Once both empires are on their knees, we will broker peace, at a price.

I intend for the Great Library to become more than mere knowledge.

I intend for it to use both pen and sword.

Kjære søndag

Det nærmer seg høsten, og været er perfekt noen dager for å krølle seg sammen i sofaen med tekopp og bok (etter en liten gåtur ute i den friske lufta). Dagens smakebit herfra er blodig og brutal, akkurat som resten av boka, men det er også mye følelser ute og går. Blodets hevnere er bok to i serien Nattjegerne av Elisabeth Øvreberg. Endelig leser jeg bok to; jeg ventet lenge på at den skulle komme ut når jeg var ferdig med bok en (Blodets galskap) for å si det sånn.

Einjord gyser idet Stelill passerer ham. Bare det å ha henne i nærheten, gjør så hårene på armene stritter som hos et skremt pinnsvin. Nakken knyter seg nesten smertefullt. Hun lukter svakt av jern. Jern og død.

At denne jenta er gal, har han aldri tvilt på. Heivar ville aldri ha noe med henne å gjøre. Han fortalte henne at hvis hun så mye som kom i nærheten av ham, så ville han grave ut hjertet hennes med nevene – hvis hun i det hele tatt har et hjerte i kroppen. Mest sannsynlig er det en grovslipt gråstein hun har i brystkassa. En kald, svart stein dandert med jernnagler, tenker Einjord, men hun er en god alliert. Spesielt i disse tider. Det er mye bedre å h henne ved sin side, enn å ha henne som fiende.