Kjære søndag

Forrige helg var det pinse og fridagene gjorde meg glad, men også forvirret over hvilken dag det var. Dermed ble det ingen smakebit fra meg forrige uke. Dagens smakebit kommer fra By blood we live *. Det er en antologi med vampyr-historier som jeg kom over på salg på Outland for en stund tilbake. Det var mange forfatternavn jeg kjente igjen (Stephen King, Neil Gaiman, Anne Rice, Kelley Armstrong og Lilith Saintcrow var nok de jeg kjente best til), men også mange jeg ikke hadde hørt om før. Jeg har lest flere av historiene, og det er utallige ulike varianter av vampyrer som eksisterer. Smakebiten er fra historien Under St. Peter’s av Harry Turtledove (som jeg aldri hadde hørt om før).

Air. Fresh air. Even through doors closed and locked and warded against him, he sensed it. His nostrils twitched. He knew what fresh air meant, sure as a hungry dog knew a bell meant it was time to salivate. When he was a man, he’d lived out in the fresh air. He’d taken it for granted. He’d lived in it. And, much too soon, he’d died in it.

(*Affiliate link – om du kjøper noe etter å ha klikket på denne kan jeg motta provisjon – uten kostnad for deg)

Født til å løpe

Tittel: Født til å løpe: jakten på løpingens hemmelighet * (org. Born to run. A hidden tribe, superatheletes, and the greateste race the world has never seen)

Forfatter: Christopher McDougall

ISBN: 978-82-530-3488-1

Det er noe med å lese bøker om løping når jeg ikke driver med det selv. Denne boken inneholder en del faktaopplysninger som er bakt inn i teksten på en veldig naturlig måte. Den er lettlest og underholdende (jeg lo høyt for meg selv flere ganger). Den forteller utrolige historier om løping, om ulike folk som løper og om menneskets utvikling.

Den forteller om skader som kommer ved løping, men også om friheten og gleden ved å løpe. Den er inspirerende og fikk meg til å tenke på når jeg var liten og løp rundt hele tiden. Det er noe av greia, som barn løper vi mye og i varierende tempo.

Man slutter ikke å løpe fordi man blir gammel, man blir gammel fordi man slutter å løpe.

Vi mennesker er lagd for å løpe, så hvorfor gjør vi det ikke? Det er et av spørsmålene som boken stiller på en god måte, og gjør et ærlig forsøk på å svare på.  Den fikk meg til å ville løpe, å klare å komme til det punktet hvor løping faktisk føles godt. Heldigvis for meg har jeg denne boken i bokhyllen min, så jeg kan lese den flere ganger. Kanskje jeg også en dag kommer meg ut og gjør det vi er lagd for: løping.

(*reklamelink)

Vindens skygge

Tittel: Vindens skygge

Forfatter: Carlos Ruiz Zafón; oversatt av Kari og Kjell Risvik

ISBN: 978-82-05-33557-8

Dette er en bok jeg har vært nysgjerrig på lenge, og nå har jeg endelig fått lest den!

Om den var sånn jeg hadde forestilt meg? Ikke helt, men så vet jeg ikke akkurat helt hva jeg egentlig hadde forestilt meg heller. Jeg brukte lang tid på å lese den fordi jeg leste den midt i en eksamensperiode – ikke det smarteste valget. Det gjorde nemlig at jeg bare hadde tid til å lese små snutter av gangen. Jeg fikk ikke tid nok til å virkelig synke inn i historien sånn jeg ønsket.

Noe jeg ikke likte så godt ved boken var at den føltes litt seig til tider, ofte var det litt lite som skjedde. Jeg skulle også ønske at vi hadde fått se mer av De glemte bøkers kirkegård – det er et sted jeg skulle ønske fantes og som jeg kunne besøke – lenge.

Ting jeg likte godt med boken var alle de ulike historiene, og hvordan alt hang sammen. Jeg slet litt med å huske noen av de ulike karakterene fra hverandre grunnet min oppstykkede lesing, dessverre. Litteratur, familie, kjærlighet gjorde boken til det den var. Historien fløt godt hele veien, noe som gjorde det enklere når jeg bare fikk lest litt av gangen. Mysteriet i boken, volden og evnen mange hadde til å ha tiltro til andre – alt skrevet på en troverdig og interessant måte.

Fordelen for meg nå som jeg har lest boken er at det kanskje blir enklere å lese utgaven jeg har på spansk siden jeg nå har lest historien en gang. Boken er også med i 1001-bøker og Gilmore Girls utfordringene, og jeg hadde den i bokhyllen. I bokhyllen min har jeg nemlig alle leste bøker på et sted, mens alle uleste bøker er samlet for seg. Noe som gjør at nå kan denne boken flyttes fra samlingen med uleste bøker til å bli en del av samlingen med leste bøker.

Kjære søndag

Denne helgen har jeg vært i konfirmasjon til tantebarnet mitt. Det er sjelden familien samles på den måten, så det føles litt ekstra hyggelig når det skjer. Selve dagen var i går, og det var strålende sol hele dagen. Dermed var jeg glad jeg hadde med meg en sommerkjole jeg kunne bytte til, for jeg følte litt at jeg smeltet i bunaden som var lånt av min farmor for denne dagen. Nå om dagen leser jeg på en perle av en bok jeg tar meg god tid med. Det er en bok som må nytes sakte for å få med alle nyansene og følelsene av det som skjer. Dagens smakebit kommer fra The slow regard of silent things* av Patrick Rothfuss.

Auri sat for a moment in the dark. It had been like this before sometimes. Not for a long time now, but she remembered. She had been sitting like this, empty as eggshell. Hollow and chest-heavy in the angry dark when she’d first heard him playing. Back before he’d given her her sweet new perfect name. A piece of sun that never left her. It was a bite of bread. A flower in her heart.

(*Affiliate link – om du kjøper noe etter å ha klikket på denne kan jeg motta provisjon – uten kostnad for deg)

13 gode grunner

Tittel: 13 gode grunner *

Forfatter: Jay Asher

ISBN: 978-82-516-8639-6

Dette var andre gangen jeg leste denne boken; forrige gang jeg leste den var i starten av 2011. Grunnen til at jeg leste den på nytt var fordi Netflix-serien var kommet og jeg hadde sett den. Jeg så serien fordi jeg visste den var basert på boken jeg leste og likte for mange år siden.

Når det gjelder Netflix-serien, så både likte og mislikte jeg den. De har endret en del fra boken til serien, noe som er vanlig når noe blir adaptert fra et medie til et annet.

Heldigvis er det lov å endre mening. Jeg ser verden på en litt annen måte nå enn jeg gjorde for seks (!) år siden, jeg har forandret meg, jeg har levd litt mer og opplevd litt mer. Dermed hadde jeg også et annet syn på boken nå enn det jeg hadde da.

Hannah hadde et stort behov for hjelp som hun dessverre ikke fikk. Skolen burde tatt tak i mobbing, men det er et vanskelig tema, og ofte vanskelig å oppdage. Det er mye som blir skjult for lærere, men de har også øyne og ører, det samme med foreldrene til Hannah. En annen utfordring med mobbing og utestenging er jo at folk er forskjellige, så de oppfatter og føler på ting på forskjellige måter. Noe som en ikke bryr seg om, kan gjøre en dag enten helt forferdelig eller helt fantastisk for et annet menneske.

Noe av det jeg misliker med boken denne gangen, som jeg ikke tror jeg tenkte over første gang jeg leste boken, var at Hannah skylder på de andre for at hun valgte den utgangen hun gjorde. Hun legger mye av skylden, nesten all skylden, over på de ulike personene hun snakker om på kassettene. Jeg forstår behovet hennes for å fortelle dem at det de sa og gjorde påvirket henne, men det er likevel ikke en ok måte å gjøre det på. Det gjør meg sint og frustrert; og det at hun ikke fikk hjelp gjør meg trist.

Det var mange som kunne gjort ting annerledes, men ting som er gjort og sagt kan aldri tas tilbake. Det er ikke mulig å endre fortiden. De fleste av personene visste at ting som var skjedd ikke var greit, men å høre det fra en død jente for så å måtte leve med ekstra skyldfølelse – heller ikke greit.

Totalt sett er det mye jeg misliker med boken, men har likevel et håp i og med at det nå er blitt en serie at folk i det minste snakker om det (og det er bare å søke litt på nett, så er det utallige diskusjoner om serien og boken). Jeg tenker at om folk tar med seg fra denne boken at det de sier og gjør har en effekt på andre, at de tenker over det, så er det en bra ting.

(*reklamelink)

Kjære søndag

Jeg har startet dagen med en lang gåtur, og sola kom tittende frem mens jeg gikk. Resten av dagen skal brukes til de siste eksamensforberedelsene fordi eksamen er i morgen (og jeg er ikke godt nok forberedt). Dagens smakebit kommer fra Født til å løpe* av Christopher McDougall. Jeg er ikke særlig til å løpe selv, men har funnet ut at jeg liker å lese om det og menneskene bak all denne løpingen.

Så hvorfor var det slik at hvert eneste pattedyr på jorda bortsett fra oss kunne stole på beina sine? Og dessuten, hvordan kunne en fyr som Bannister fly ut av laboratoriet hver dag, trampe rundt på en hard betongbane i tynne lærtøfler, og ikke bare bli raskere, men også aldri bli skadet? Hvorfor kan noen av oss være ute og løpe som en løve eller en Bannister hver morgen når sola står opp, men s resten av oss trenger en håndfull ibuprofen for i det hele tatt å kunne sette beina på golvet?

(*Affiliate link – om du kjøper noe etter å ha klikket på denne kan jeg motta provisjon – uten kostnad for deg.)

Born at midnight

Tittel: Born at midnight * (Shadow falls #1)

Forfatter: C. C. Hunter

ISBN: 978-0-312-62467-5

Mytene om varulver, vampyrer, hamskifter og andre vesener er ikke nødvendigvis bare myter.

Kylie er lei og sint fordi foreldrene skal skilles, og når ting går dårlig på en fest og hun ender med å bli hentet på politistasjonen av moren (selv om hun ringte faren), føles det som resten av verden faller i grus. Spesielt når moren bestemmer at hun skal sendes avgårde til en sommercamp for vanskelige ungdommer. At Kylie har mareritt og ser et spøkelse, gjør ikke at livet hennes føles bedre.

Hun er også nettopp blitt dumpet av kjæresten, og på sommercampen er det to kjekke gutter hun ikke helt klarer å finne ut av hva hun føler for. Livet er komplisert med andre ord.

Jeg har en god stund hatt lyst til å lese en bok med hekser i, og det er det i denne boken (ikke akkurat de flinkeste heksene men…). Kjærlighetstriangelet irriterte meg litt, men ikke så mye som det har gjort i enkelte andre bøker. Jeg tror grunnen til det var at Kylie var smart nok til å vite at hun ikke kunne holde på med begge to, hun visste at hun måtte ta en avgjørelse. Hun prøvde å finne ut av den biten samtidig som hun prøvde å finne ut av utrolig mange andre ting i livet sitt. Hvorfor spøkelse hele tiden oppsøkte henne og hvorfor hun kunne se det for eksempel.

Med mange av denne typen bøker er det mange klisjeer ute og går, og det var det definitivt her også. Heldigvis blir jeg sjelden irritert over klisjeer; kanskje det er barnet i meg som liker gjentagende ting? Kylie er så mye av et unikum  at alle prøver å finne ut av hva hun er, og hun er (selvfølgelig) den som er mest forvirret over hele greiene. Det er en jente som misliker Kylie intenst og truer henne. Kylie får også noen venninner som er klare for å gjøre alt for hverandre og støtte hverandre nesten uansett hva som skjer. Dette vennskapet går selvfølgelig gjennom noen ting som gjør at de blir uvenner, men de er jo tross alt venninner. Av to som leder campen, er det en Kylie ikke kommer helt overens med, mens den andre camplederen kan Kylie betro seg til og snakke åpent sammen med.

Så ja, en del klisjeer, men likevel god underholdning etter min mening – så jeg kommer til å fortsette å lese serien (når jeg har lest nok av bøkene i bokhyllen til at jeg får lov av meg selv til å kjøpe flere bøker…)

(*reklamelink)

Hvilken bok?

Jeg har flere bokhyller med bøker jeg ikke har lest (og noen med bøker jeg har lest). Noen ganger føles det litt overveldende, og dermed blir det noen ganger litt vanskelig å velge hvilken bok jeg skal velge å lese neste gang.

Før var dette enkelt; neste bok jeg leste var bibliotekboken som hadde innleveringsdato først. Utfordringen er nå som jeg har bestemt meg for å lese flere av bøkene fra min egen bokhylle, blir valget mye vanskeligere å ta. Derfor håper jeg noen har lyst til å hjelpe meg litt; og har lagd en liten greie du kan svare på:

 

Kjære søndag

Om litt over en uke har jeg neste eksamen, så fremdeles er det hovedtanken min. Eksamensforberedelser. Sånn sett passer egentlig været som har vært den siste uken; grått og masse regn (heldigvis ikke snø). Det blir lite annen lesing for tiden, men jeg nyter stadig små biter av boken hvor dagens smakebit kommer fra: Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón. Selv om jeg nå er over halvveis, kommer smakebiten fra starten av boken. Jeg innrømmer det glatt; jeg skulle gjerne hatt en uke, eller kanskje heller en måned i De glemte bøkers kirkegård bare for å se hvilke skatter jeg kunne funnet.

En gang hørte jeg en av de faste kundene i fars bokhandel si at det er få ting som preger en leser mer enn den første boken som virkelig baner seg vei inn til hjertet. Disse første bildene, gjenklangen av disse ordene som vi tror vi har lagt bak oss, følger oss hele livet og hugger ut et slott i vår erindring som vi før eller senere – uansett hvor mange bøker vi leser hvor mange bøker vi oppdager, hvor mye vi lærer eller glemmer – vil vende tilbake til. For meg vil disse forheksede sidene alltid være dem jeg fant i en av gangene i De glemte bøkers kirkegård.

Fortell meg gjerne; hvilken bok har fulgt deg hele livet?

Skift (Silo #2)

Tittel: Skift * (Silo #2)

Forfatter: Hugh Howey

ISBN: 978-82-8087-704-8

Det er så lenge siden jeg leste første boken i serien at nok en gang husker jeg ikke alt (les: lite) av det som skjedde. Likevel klarer jeg ikke la være å bli dratt inn i boken (selv om jeg er litt forvirret i starten).

Boken følger et par ulike personer; jeg merket meg kjapt at det var interessant å huske å følge med på hvilket årstall det var snakk om. Folk er gått under jorden i store «siloer» som har alt som kan trengs for overlevelse for mange mennesker i flere århundrer. I hovedsiloen jobber folk på skift og fryses ned når de ikke jobber. Nanoteknologien ble tatt til et helt nytt nivå før alle flyttet inn i siloene; men de færreste vet om det.

Samfunnene er hierakisk bygd opp, og siden samfunnet bygger videre på hvordan det var før folk begynte å leve i siloene, er det politikk og makteliten som har dratt i mange tråder for at ting skjer på den måten det gjør. Historien viser hva folk kan være villige til å gjøre for å overleve selv, men også hva noen er villige til å gjøre for at menneskeheten skal overleve. Det er mye som kan sees på fra utallige synsvinkler i denne boken føles det som. Noe av det virker til å være: mennesker er mennesker verst. Mennesker har en helt egen evne til å ødelegge for seg selv. Det er en veldig trist tanke, men også veldig forståelig om en tenker over hvordan dagens samfunn er og hvordan verden som en helhet fungerer. En skulle jo tro at vi en eller annen gang burde klare å lære av historien?

Jeg likte boken veldig godt, selv om den på mange måter er veldig skremmende. Grunnen til at jeg syns den er skremmende er fordi den føles stadig mer sannsynlig. Teknologien, verden og samfunnet går fremover, men vi har fremdeles mye fremmedfrykt og krig. Noen dystopier er mest underholdende å lese fordi jeg ikke føler at de har noen stor sannsynlighet for å faktisk skje, mens andre ganger kommer det bøker som denne. Jeg sier ikke at jeg tror alt i denne boken er veldig sannsynlig, men det er en del ting som heller ikke er helt usannsynlig, desverre. Zombieapokalypser har jeg ikke den største troen på, men at kappløpet om våpen og teknologi gjør at nasjoner ruster opp er ikke så usannsynlig. Ei heller er det usannsynlig at noen plutselig blir så paranoide at de tenker: det er bedre at vi begynner, for da har vi størst mulighet til å komme best ut av det, kanskje vi rekker å slå dem sønder og sammen før de kan ta oss. Det er en veldig farlig tankegang, men også en sannsynlig en. Dessverre.

Likevel har jeg et håp; at de som vokser opp med å lese mange dystopier forstår bedre at det kan fort skje og at vi må jobbe for at dystopiene ikke blir til virkelighet. Vi må jobbe for et mer åpent og tolerant samfunn.

(*om du kjøper boken via denne linken får jeg en liten prosent, ingen ekstra kostnad for deg)