Tittel: That’s not what happened
Forfatter: Kody Keplinger
Dette er andre boken om skoleskyting jeg leser på kort tid, så jeg blir jo litt usikker på hvordan det går med verden…
Mesteparten av boken fortelles av Lee; den ene av de seks som var vitne til og overlevde skoleskytingen. Hun og fire av de andre holder fremdeles kontakten tre år etter hendelsen, mens den siste personen er flyttet vekk (med god grunn). Etter tre år er nå Lee endelig klar til å fortelle sannheten om den dagen, men hun lurer veldig på hvordan hun skal gjøre det, og ikke minst: hvordan det vil bli mottatt av alle rundt.
Selve skoleskytingen er for meg en helt ufattelig ting; det er ikke som om det er dagligdags kost her til lands. Traumet etter hendelsen er heller ikke noe jeg har noen forutsetning for å forstå, men jeg syns likevel Keplinger får frem følelsen av alle de forskjellige følelsene i de ulike karakterene. Alle har sitt syn på hva som skjedde og noen er mer ivrige på å fortelle enn andre.
Til å ha et så alvorlig tema var boken overraskende lettlest etter min mening. En annen ting jeg satte pris på var mangfoldet blant personene i boka; en var aseksuell, en var farget og blind, en var lesbisk og en var blitt skadet under skytingen og endte opp i en rullestol. Det er sjeldent jeg har kommet over aseksuelle karakterer så det er alltid interessant; og i denne sammenhengen ble det bare problematisert ved at kompisen hennes spør henne om å bli med på skoleballet og hvordan de skal løse det. At mangfoldet bare var der og ikke var hovedpoenget i historien likte jeg veldig godt – folk er forskjellige og det burde aksepteres.
Med tanke på at det var en skoleskyting som var bakgrunnen til historien var det litt uvant at skyteren ikke ble nevnt ved navn, men likevel et effektfullt grep. Det var ikke han som skøyt sin historie, det var historien til de som overlevde.
Totalt sett en bok jeg likte godt til tross for temaet. En bok som kan være viktig å lese for å innse et par ting; ting som skjer kan påvirke i lang tid etterpå selv om det kanskje ikke ser sånn ut på utsiden; folk er ulike og burde respekteres for den de er; noen ganger kan det være vanskelig å fortelle sannheten fordi ikke alle er like villige til å faktisk høre etter.
Lesejenta 