Filmfredag: Starving in suburbia (Thinspiration)

Thinspiration

Medvirkende: Laura Wiggins, Izabella Miko, Callie Thorne, Marcus Giamatti, Emma Dumont og Brendan Meyer.

Kilde: youtube

Advarsel: omhandler anoreksia, kan virke triggende.

Filmen handler om Hannah. Hun er sytten år, danser, har venner, foreldre og en bror som er bryter. Hannah kommer over en thinspiration-side på internett. Hun melder seg inn på denne pro-ana-siden og sier hun skulle ønske å klare å miste de siste 2,5 kilo. Mange på nettsiden vil «hjelpe» henne med å nå målet, ButterFlyAna er den som er mest insisterende. Hannah blir helt opphengt i nettsiden og det å blitt kvitt kg, men foreldrene hennes legger ikke så mye merke til det.

Dette var en vond film å se. Når moren begynte å ane at ikke alt var som burde være med datteren, var det i seneste laget. Jeg skulle ønske at begge foreldrene hadde brydd seg mer. Jeg skulle ønske at historien til broren, Leo, også hadde hatt et større fokus. Det å følge Hannah lenger og lenger inn i mørket hvor hun ble mer og mer opphengt i å bli kvitt kilo, var en ekkel opplevelse. I starten var det ingen som la merke til noe, bortsett fra at det var litt humørsvingninger. Hvorfor ble problemene bare ignorert? Når moren begynte å ane uråd, hvorfor gjorde hun ikke mer for å finne ut av det? Hvorfor var det ingen som reagerte på spisingen til broren hennes som faren hadde kontroll over?

Filmen gjorde meg sint fordi det tok så lang tid før noen reagerte. Hvorfor gjorde ingen noe med nettsiden? Jeg er for ytringsfrihet, men noen sider burde gjemmes mer bort enn andre… Moren var svak og sutrete uten å få gjort noe. Faren var forferdelig mot sønnen i forhold til hans forhold til mat. Hvorfor gjorde ikke danselæreren mer? For meg så det nemlig ut som om danselæreren ante at noe ikke stemte, men det ble ikke gjort noe med.

Filmen gjorde meg trist. Jeg vet ikke helt hvor nøyaktig filmen er i forhold til sykdommen anoreksia, men tanken på at mange mennesker har det sånn gjør meg trist. Tanken på at noen styrer maten sin på den måten. Tanken på at mange føler at samfunnet sier at en skal være tynn for å bli likt og være suksessfull, gjør meg frustrert.

Min mening er at denne filmen kan være nyttig for mange å se. Den viser hvor godt en kan lyge for de nærmeste og komme unna med det veldig lenge. Den viser at det kan skje alle. Den viser konsekvenser av anoreksia. Den viser hvor fanatisk vanlige mennesker kan bli om omstendighetene er de «riktige».

Det er ingen mirakelkur for anoreksia. Det er en sykdom som de som har må jobbe seg gjennom.

I dagens samfunn virker det som det er «forbudt» å nevne størrelsen til noen om de er tykke, om de har noen kilo ekstra. Det som derimot virker til å stort sett være helt greit er å nevne for folk at de er tynne, at de burde spise mer. Dette syns jeg er dobbeltmoralskt, det er akkurat det samme bortsett fra at det er på hver sin side av skalaen. Jeg skulle ønske at folk kunne slutte å bemerke størrelsen til andre folk. (jeg vet, jeg gjør det jeg også, inni meg, hvor ingen kan høre det – det er vanskelig å slutte..) Jeg skulle ønske at vi fokuserte på det som var bra, gi komplimenter – det er veldig hyggelig å få. Komplimenter gjør at en føler seg bedre, og ikke tenker så mye på ting en har lyst til å endre, men heller fokuserer mer på de gode tingene 🙂

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s