Silo

Silo

Tittel: Silo (Silo #1)

Forfatter: Hugh Howey; oversatt av Hanne Hay Sætre

Forlag: Bazar, 2015

Kilde: lånt på biblioteket

Silo i fem ord: samfunn, giftig, mot, dumhet og drømmer.

Når jeg begynte å lese, minnet denne boken meg om Red Rising av Pierce Brown. Begge bøkene handler om samfunn som lever under jordoverflaten. Riktignok foregår Red rising på Mars og Silo foregår på jorda, men likevel… Du møter noen på toppen av samfunnet, og noen på bunnen; veldig bokstavelig i Silo. Menneskene vi blir kjent med i Silo lever i nettopp det, en silo, hele siloen ligger under overflaten, men de kan delvis se ut via noen kameraer på overflaten. Noen ganger, enten fordi de ytrer et ønske om det; eller fordi de har begått et veldig alvorlig lovbrudd, sendes folk ut for å vaske. Med det menes å vaske linsene på kameraene som står på overflaten. Dette er måten de forviser folk på, de får ikke komme inn igjen i siloen. Verden utenfor er giftig, farlig, dødelig.

Juliette, eller Jules som hun kalles blant venner, jobber i dypet, på mekanisk. Hun hentes oppover i systemet for å jobbe som sheriff; ganske motvillig. Det er ikke vanskelig å tenke at hun er «helten» i historien.

Boken fortelles fra flere ulike synspunkter, som flettes sammen til en historie om mennesker. Hvor lenge er du villig til å stole blindt på alt som blir deg fortalt? Hvor farlig er det at noen begynner å tenke selv? Det er ikke mange tabuer i denne boken, men utsiden er den ene store tingen som ingen tør eller kan snakke om.

Boken fasinerte meg på grunn av systemet med hvordan de levde i siloen; hvordan samfunnet de levde i utfylte seg selv. Det å ikke la noe gå til spille; ei heller døde mennesker (med mindre de er utenfor siloen), var en interessant detalj. Den viser at det menneskelige instinktet er å gripe til fysiske voldeligheter om de føler seg truet. Men det finnes også alltid noen som vil løse uroligheter med å snakke sammen for å løse problemen.

Jeg likte at hovedpersonen, Jules, ikke var feilfri, men hun var smart på sin måte. Jeg likte at smarte mennesker ble verdsatt, uavhengig kjønn. Jeg likte hvordan historien ble fortalt; noen ganger gjettet jeg riktig med hva som kom til å skje utover i boken, og andre ganger gjettet jeg feil. Jeg likte ikke siloen i boka. Jeg likte ikke det den etterhvert gjorde med menneskene i den. Jeg elsket baksideteksten på boken fordi det var det som fikk meg til å lese boken.

Alt i alt en velskrevet og spennende dystopisk science fiction roman. (Men, over 500 sider? den kunne i det minste vært rett under 500 sider, for det er mye uansett…)

Advertisements

2 thoughts on “Silo

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s